Jeg sitter her og tenker gjennom historier som har satt seg iløpet av de siste årene. Ikke alle selverfart. Historier om venner og deres ville påfunn. Historier om professorer, og komplett fremmede. Og, glassvegger vi alle har løpt inn i. Det er mye jeg har vært igjennom de siste årene som gjør at jeg føler meg fortjent til mitt kallenavn som ble gitt meg første året på universitetet i London. The Prostitute. Likeledes er det mange andre navn jeg sikkert kunne ha tatt til meg gjennom årenes løp. Lucky Bastard springer fort til minnet.
The Prostitute er vel kanskje å ta litt hardt i, eskorte eller vert er kanskje mer passende. I Japan kunne jeg nok ha tjent en formue. Hadde jeg fått 1000 yen for hvert bilde tatt av meg med en japaner ville jeg hatt råd til en middels billig bil. Jeg skulle nok ha satset på å være vert. Da prater du meg japanske damer, muligens menn, de skjønner ikke et ord av hva du sier, og du forstår ikke dem, men du holder dem med selskap på klubber og får penger for det. Ikke ille. Og vandrer man frem og tilbake i Shibuya crossing nok ganger kan man sikre seg en midlertidig modellkarriere. Sannheten er vel at det har blitt heller lite penger ut av det, dog jeg i Toulouse fikk €0.50 av en kar som kløyp meg i baken. Alle monner drar.
Det minner meg om en jente på videregående som alltid skulle stikke fingeren sin opp i rumpen på folk, uten noe forvarsel eller spesiell anledning. Jeg tok jo selvfølgelig igjen. Heller uheldig. Jeg hadde jo helt glemt at onsdag var hennes komando-dag, og hun gikk i lårkort skjørt. Forøvrig samme jente som noe senere feiret bursdagen sin på et utested i Oslo, en uterestaurant på tre plan, hvor vi satt på den tredje, og hun drar ned strømpebuksen, løfter skjørtet, glir sakte ned mellom bordet og trebenken og begynner å lette på trykket. "Hva faen er det du gjør" utbryter hennes vennine ved siden av, "du tisser på vesken min, og det sitter folk under oss." Hvorpå hennes venninne svarer, "Jeg gidder ikke gå helt ned for å gå på do når jeg kan gjøre det her. Jeg er ferdig uansett nå." Så smilte hun og fortsatte samtalen hun egentlig ikke hadde stoppet. Eller om min andre klassvenninne som i full lykkerus skrævet villig og stappet en halvgrillet grillpølse opp i dåsa uten noen spesiell foranledning. Hun ble senere kjent som fessa. Nok om det.
Heldigvis møte man mennesker gjennom livet som veileder og rettleder. Som min amerikanske lærer i Japan, profsssor Scott, (forøvrig vokst opp i et godt øvre middelklasse hjem i New York og putet i public school: "What where they thinking. My parents. Well, I survived. barely."), som hadde svært stor tro på sine studenter.
Professor: "It is true. I can´t make this up." Slik startet timen.
Hvorpå verdens mest irriterende, smiskende, selvfremmende og sosialt tilbakestående amerikaner svarer tilbake,
Smartass: "Sure you could."
Og læreren som fortsetter.
Professor: "But I couldn´t. See, you can't make this up. Or, well...yeees, we could. We are all intelligent people. That's why we are here. Because we are intelligent. Perhaps not as intelligent as the person we see at the movie here - who by the way happens to be a very good friend of mine...mmm..very good friend. Very interesting guy, very smart. Yes, we are good friends. He lives in Spain. Could you live in Spain? Or just vacation? I´m sure one could live in Spain."
Smartass: "I don´t think you could live in Spain."
Professor: "Sure you could. Good weather."
Smartass: "Yes."
Professor: "Not like here."
Smartass: "No."
Professor: "Yes. We are all intelligent people. that's why we are here. You should not listen to me. Go out, explore Japan."
Han hadde jeg i tre fag. Det var det han sa hver time. Det og hvor uhelding det var at KIA, bilmerket, het KIA. "Killed in Action, what where they thinking?" Hmmm, vill gjettning, kanskje de ikke hadde måttet gjennomgå traumene av New York public school education? Det var slik jeg fikk tre A'er i Japan.
lørdag 21. november 2009
Bakpermen på en faglitterær bok fra 60-tallet...
er preget av en kortfattet tekst. Ugjennomtrengelig for den ufaglærte og uinteressant for de fleste, samt et bilde av personen som har brakt denne kommende tremasakeren til et forlag og fått tvunget den ut for 'allmenhetens beste'. Navnet på boken kan variere, men bildet er det samme. Svart/hvitt, flaskebunnsbriller, samme sveis, litt langt men ikke halvlangt, ører synlige, men luggen til stede, et klokt, men litt fjernt blikk, og et uttrykk som kun de lærde kan ha. Det er den norske akademiske 60-tallsmannen.
Jeg trodde den rasen var utdødd, om ikke i England - der dør man ikke, man blir kun gråere - så udiskutabelt i Norge. Men så en dag sto han der. Lys levende, personifikasjonen av et bilde jeg trodde kun fantes i svart/hvitt på bakpermen av en bok jeg aldri kommer til å lese, og i farger! Flere farger. Jeg tar mål av dette vesenet jeg trodde forsvant en gang sent ut på 80-tallet. Gule cordfløyelsbukser, rettlegget, nei vent, rett og slett...rett, fra overhoftene til ned i skoene. De brune skinnskoene. Koksgrå ullvest, med V-hals. Hvit skjorte med røde striper, vinrødt slips med små, blå ruter. Slipsspenne i gull. Og selvfølgelig, tweedjakken, med skinnbiter på albuen.
Vi startet å konversere, for det er det det kalles. Konversere. Han kunne fortelle hvor henrykt han hadde vært over å finne ut at han og hans farfar hadde de samme målene, og at han nå endelig kunne ta i bruk hans gamle dresser. Og hvordan det hadde vært fabelaktig å besøke sin søster i Oxford, der hun var med noen venninder, hvorpå de efter osten, og et glass med port (portvin), spaserte, eller spankulerte, det var neimen ikke godt å stedfeste, hadde hygget seg over noen særdeles uflide og udiskutabelt berusede unge studenter og studinner.
Vi moret oss over studenter i dag, og deres utsvevende liv som vi begge hadde ulike erfaringer med. Mitt om mulig mer enn hans. Og vi ble straks dus, og diskuterte religion og tro. For det var hans felt, teologistudier, primært katolsk. Min kunnskap på feltet er heller mangelfull, men ikke mine meninger rundt det. Vi ble sittende å prate, da blikket hans falt på en CD glemt igjen av en tidligere husgjest. En innspilling av... han tok den opp og studerte den nøye. "Dette er da strålende. Hvor har du fått denne fra?" Jeg svarer at den finnes på amazone. Jeg var sjokkert over at han kjente til den. Kjente til den? "Selvfølgelig". Ja, selvfølgelig... "Spor tre er fabelaktig, og arien er spesielt nydelig. Denne C - D 'en må jeg kjøpe." For det var slik det ble sagt, ikke CD, men C, D. Jeg tror aldri jeg har sett noen så rejoiced over en innspilling på St. Paul's, hverken før eller etter.
Det var klart at dette var en oppvakt ung mann, faktisk ikke eldre enn nettopp fylt tredve. En passende alder for en ung mann fordypet i akademikernes verden. En meget kunnskapsrik ung herremann, det skulle vise seg som var bereist både i bøkenes verden og verdens verden. Jeg måtte kunne ta meg den frihet og spørre, "Beklager, hvor er De fra? Jeg beklager, du?"
Smilet mitt stivnet. Litt. Det var meget jeg kunne ha forventet meg, men ikke det. Det var simpelthen ikke mulig. "Vet de hvor det er?" Spørsmålet var rettet til oss alle. Jeg begynte å regne, og tiltross for mine elendige mattekunnskaper var ikke dette regnestykket videre utfordrende. 30-23 = 7. Syv år tilsvarer barneskolen. Barneskolen kan virke som et helt liv, eller minst et halvt som forsåvidt stemmer, jeg brukte syv år før eg kom inn i det og syv år på å komme ut av det. Men det er fremdeles kun syv år.
"Ja," svarer jeg, "jeg vet godt hvor det er."
"Hvor kommer du fra?"
"Svartskog," svarer jeg.
"Neimen, skulle du sett..."
"Ja," svarer jeg, "vi er jo nærmest naboer. Hvor på Nordby er du fra?"
"Kjenner du til Nesset?"
Jeg begynte å tenke på alle de gangene jeg har vandret gjennom skogen, langs glatte svaberg, bartrær, omkranset av fuglesang. Svartskog, inn til Sjødalstrand, gjennom den trange, korte stien til Nebba og så Nesset og kiosken. Det er kun den kiosken. Og et senter. Et senter, det skulle vise seg, at vi begge hadde jobbet på. Jeg på H&M, han på Obs-bygg.
Jeg trodde den rasen var utdødd, om ikke i England - der dør man ikke, man blir kun gråere - så udiskutabelt i Norge. Men så en dag sto han der. Lys levende, personifikasjonen av et bilde jeg trodde kun fantes i svart/hvitt på bakpermen av en bok jeg aldri kommer til å lese, og i farger! Flere farger. Jeg tar mål av dette vesenet jeg trodde forsvant en gang sent ut på 80-tallet. Gule cordfløyelsbukser, rettlegget, nei vent, rett og slett...rett, fra overhoftene til ned i skoene. De brune skinnskoene. Koksgrå ullvest, med V-hals. Hvit skjorte med røde striper, vinrødt slips med små, blå ruter. Slipsspenne i gull. Og selvfølgelig, tweedjakken, med skinnbiter på albuen.
Vi startet å konversere, for det er det det kalles. Konversere. Han kunne fortelle hvor henrykt han hadde vært over å finne ut at han og hans farfar hadde de samme målene, og at han nå endelig kunne ta i bruk hans gamle dresser. Og hvordan det hadde vært fabelaktig å besøke sin søster i Oxford, der hun var med noen venninder, hvorpå de efter osten, og et glass med port (portvin), spaserte, eller spankulerte, det var neimen ikke godt å stedfeste, hadde hygget seg over noen særdeles uflide og udiskutabelt berusede unge studenter og studinner.
Vi moret oss over studenter i dag, og deres utsvevende liv som vi begge hadde ulike erfaringer med. Mitt om mulig mer enn hans. Og vi ble straks dus, og diskuterte religion og tro. For det var hans felt, teologistudier, primært katolsk. Min kunnskap på feltet er heller mangelfull, men ikke mine meninger rundt det. Vi ble sittende å prate, da blikket hans falt på en CD glemt igjen av en tidligere husgjest. En innspilling av... han tok den opp og studerte den nøye. "Dette er da strålende. Hvor har du fått denne fra?" Jeg svarer at den finnes på amazone. Jeg var sjokkert over at han kjente til den. Kjente til den? "Selvfølgelig". Ja, selvfølgelig... "Spor tre er fabelaktig, og arien er spesielt nydelig. Denne C - D 'en må jeg kjøpe." For det var slik det ble sagt, ikke CD, men C, D. Jeg tror aldri jeg har sett noen så rejoiced over en innspilling på St. Paul's, hverken før eller etter.
Det var klart at dette var en oppvakt ung mann, faktisk ikke eldre enn nettopp fylt tredve. En passende alder for en ung mann fordypet i akademikernes verden. En meget kunnskapsrik ung herremann, det skulle vise seg som var bereist både i bøkenes verden og verdens verden. Jeg måtte kunne ta meg den frihet og spørre, "Beklager, hvor er De fra? Jeg beklager, du?"
Smilet mitt stivnet. Litt. Det var meget jeg kunne ha forventet meg, men ikke det. Det var simpelthen ikke mulig. "Vet de hvor det er?" Spørsmålet var rettet til oss alle. Jeg begynte å regne, og tiltross for mine elendige mattekunnskaper var ikke dette regnestykket videre utfordrende. 30-23 = 7. Syv år tilsvarer barneskolen. Barneskolen kan virke som et helt liv, eller minst et halvt som forsåvidt stemmer, jeg brukte syv år før eg kom inn i det og syv år på å komme ut av det. Men det er fremdeles kun syv år.
"Ja," svarer jeg, "jeg vet godt hvor det er."
"Hvor kommer du fra?"
"Svartskog," svarer jeg.
"Neimen, skulle du sett..."
"Ja," svarer jeg, "vi er jo nærmest naboer. Hvor på Nordby er du fra?"
"Kjenner du til Nesset?"
Jeg begynte å tenke på alle de gangene jeg har vandret gjennom skogen, langs glatte svaberg, bartrær, omkranset av fuglesang. Svartskog, inn til Sjødalstrand, gjennom den trange, korte stien til Nebba og så Nesset og kiosken. Det er kun den kiosken. Og et senter. Et senter, det skulle vise seg, at vi begge hadde jobbet på. Jeg på H&M, han på Obs-bygg.
tirsdag 20. oktober 2009
Å resie er en opplevelse...
og å bosette seg utenfor landets grenser er en enorm erfaring.
Gjennom noen år i utlandet samler man seg mye kunnskap og historier som man ikke kan glemme. Mitt første møte med Storbritannia, da nærmere bestemt London, ble litt mer dramatisk enn forventet. Nattbusser som kjører andre veier enn planlagt kan føre deg til områder man helst ikke burde dratt, og jeg husker fremdeles min første samtale med en engelsk kvinne etter å ha blitt jaget gjennom en park, slått i bakhodet med et jernrør av en mann på sykkel, og endte opp i en midtrabatt skrikende etter hjelp: ”Do you want me to call the police?!” Hvorpå jeg svarer: ”Preferebly, yes.” Det er nå tre år siden mitt første sammenstøt i London, og ingenting har skjedd siden det, annet enn at spontanengelsken har blitt noe mer flytende og litt mindre ’polite’. Men: Ikke alle kan skryte på seg å ha blitt slått ned og forsøkt (han lyktes ikke) ranet andre dagen i et annet land, men en god historie blir det.
Det kan jo også kjapt nevnes at jeg på semesterutveksling i Japan fikk en knyttneve i ryggen, fordi jeg hadde snakket for høyt på toget, det var visst uhøflig når man var utlending. I en bisetning kan det da også fortelles at en full japaner begynte å dyrke meg ved å beføle mitt ansikt da han fant ut at jeg var nordmann og ikke amerikaner, dette da i Hiroshima.
På vei til mitt første ANSA UK arrangement ble jeg også forsøkt svindlet av transport of Londons tjenestemenn som hevdet en to timers togtur fra London til Bristol ville koste meg 125£, da den kostet 35£ på nettet. Det er i situasjoner som dette at det er greit å vite at man har et nettverk rundt seg, både i andre norske studenter, ANSA sentralt, ambassaden og sjømannskirken. Disse er numre som er greit å notere seg.
På den annen side har jeg hatt gleden av å møte mange store personligheter, deriblant fredsforskerens far, Johan Galtung både i London og Japan, hvor jeg i Japan hadde æren av å pakke sammen boksalget hans og bære kofferten hans til døren. Etter å ha tilbrakt over to år utenlands, både i Storbritannia og Japan, innser jeg at de studenter som velger å reise ut, uavhengig av land og kultur, er en egen art. Dette er venner og bekjente som har gitt så mange gode stunder at de knapt kan beskrives her, og en gjeng som ganske sikkert vil bli fremtidens nye personligheter.
På det politiske planet har ANSA Sentralt har jobbet aktivt for å få inn våre prioriterte toppsaker i Stortingsmeldingen om Internasjonalisering av Utdanning. Dessverre, ikke bare for ANSA, men også for store deler av norsk akademia, har stortingsmeldingen produsert lite annet enn døde trær og bortkastet blekk. Forhåpentligvis vil neste stortingsperiode vise seg lysere for oss utenlandsstudenter, i mellomtiden jobber ANSAs hovedstyre og nyvalgt president Karoline Myklebust for alle utenlandsstudenters interesse.
Det vi ser klart er at jo flere medlemmer ANSA har dess mer politisk gjennomslagskraft har vi. Ikke alle som reiser ut er interessert i å møte nordmenn, det er helt forståelig, men ANSA er her, både for de som er nye, og de som har vært her lenge, medlem eller ikke. Det er derfor bare å ta kontakt, enten man får en knyttneve i ryggen, et hyggelig møte, eller ønsker å engasjere seg for studentenes sak. Vi lytter mer en gjerne. På vegene av ANSA UK ønsker jeg dere et fantastisk år i UK, og andre steder vinden måtte føre dere.
Med vennlig hilsen,
Sebastian O. Villyn,
Landsleder i ANSA UK
Gjennom noen år i utlandet samler man seg mye kunnskap og historier som man ikke kan glemme. Mitt første møte med Storbritannia, da nærmere bestemt London, ble litt mer dramatisk enn forventet. Nattbusser som kjører andre veier enn planlagt kan føre deg til områder man helst ikke burde dratt, og jeg husker fremdeles min første samtale med en engelsk kvinne etter å ha blitt jaget gjennom en park, slått i bakhodet med et jernrør av en mann på sykkel, og endte opp i en midtrabatt skrikende etter hjelp: ”Do you want me to call the police?!” Hvorpå jeg svarer: ”Preferebly, yes.” Det er nå tre år siden mitt første sammenstøt i London, og ingenting har skjedd siden det, annet enn at spontanengelsken har blitt noe mer flytende og litt mindre ’polite’. Men: Ikke alle kan skryte på seg å ha blitt slått ned og forsøkt (han lyktes ikke) ranet andre dagen i et annet land, men en god historie blir det.
Det kan jo også kjapt nevnes at jeg på semesterutveksling i Japan fikk en knyttneve i ryggen, fordi jeg hadde snakket for høyt på toget, det var visst uhøflig når man var utlending. I en bisetning kan det da også fortelles at en full japaner begynte å dyrke meg ved å beføle mitt ansikt da han fant ut at jeg var nordmann og ikke amerikaner, dette da i Hiroshima.
På vei til mitt første ANSA UK arrangement ble jeg også forsøkt svindlet av transport of Londons tjenestemenn som hevdet en to timers togtur fra London til Bristol ville koste meg 125£, da den kostet 35£ på nettet. Det er i situasjoner som dette at det er greit å vite at man har et nettverk rundt seg, både i andre norske studenter, ANSA sentralt, ambassaden og sjømannskirken. Disse er numre som er greit å notere seg.
På den annen side har jeg hatt gleden av å møte mange store personligheter, deriblant fredsforskerens far, Johan Galtung både i London og Japan, hvor jeg i Japan hadde æren av å pakke sammen boksalget hans og bære kofferten hans til døren. Etter å ha tilbrakt over to år utenlands, både i Storbritannia og Japan, innser jeg at de studenter som velger å reise ut, uavhengig av land og kultur, er en egen art. Dette er venner og bekjente som har gitt så mange gode stunder at de knapt kan beskrives her, og en gjeng som ganske sikkert vil bli fremtidens nye personligheter.
På det politiske planet har ANSA Sentralt har jobbet aktivt for å få inn våre prioriterte toppsaker i Stortingsmeldingen om Internasjonalisering av Utdanning. Dessverre, ikke bare for ANSA, men også for store deler av norsk akademia, har stortingsmeldingen produsert lite annet enn døde trær og bortkastet blekk. Forhåpentligvis vil neste stortingsperiode vise seg lysere for oss utenlandsstudenter, i mellomtiden jobber ANSAs hovedstyre og nyvalgt president Karoline Myklebust for alle utenlandsstudenters interesse.
Det vi ser klart er at jo flere medlemmer ANSA har dess mer politisk gjennomslagskraft har vi. Ikke alle som reiser ut er interessert i å møte nordmenn, det er helt forståelig, men ANSA er her, både for de som er nye, og de som har vært her lenge, medlem eller ikke. Det er derfor bare å ta kontakt, enten man får en knyttneve i ryggen, et hyggelig møte, eller ønsker å engasjere seg for studentenes sak. Vi lytter mer en gjerne. På vegene av ANSA UK ønsker jeg dere et fantastisk år i UK, og andre steder vinden måtte føre dere.
Med vennlig hilsen,
Sebastian O. Villyn,
Landsleder i ANSA UK
mandag 19. oktober 2009
Intervju med ANSA Nytt, "Hvorfor dro du til utlandet for å ta utdanningen din?"
Etter å ha fullført dramalinjen på Ski VGS, ett år i førstegangstjenesten og ett år på Universitetet i Oslo visste jeg at jeg ville ut og utforske verden utover Follos, og Norges grenser. Da jeg fant ut at jeg ønsket å studere internasjonale relasjoner og fred og konflikt studier falt det meg helt naturlig at dette var noe jeg måtte gjøre utenlands. At landet ble Storbritannia var mer et valg av studium enn studieland, så jeg er nå i Japan på semesterutveksling fra London Metropolitan University, som er utrolig spennende. Det er nå jeg faktisk har tid til å reise rundt og bli kjent med nye kulturer og språk, og det er en sjanse jeg er glad jeg ikke har latt gå fra meg.
Hva lærer du i Storbritannia som du ikke ville lært hjemme i Norge?
Å studere i utlandet åpner vinduer man aldri ville tenkt fantes. Å bo i en metropol som London, men internasjonale foreleser og konferanser tilfører noe unikt til utdannelsen utenom klasseromsundervisning. Gjennom kun to måneder i Japan har jeg allerede hatt muligheten til å delta på en APEC konferanse, noe man ikke ville hatt tilgang til i Norge, man møter kontakter som kan være viktig i fremtiden, og man får tid til å tenke nøye over hva man ønsker å gjøre videre. Mulighetene er utallige. Å være utenlands gjør at jeg setter mer pris på Norge, men samtidig ser hva som kunne ha vært bedre. Det glir raskt inn at Norge, eller Svartskog, ikke naturligvis er verdens sentrum, samtidig som man innser hvor privilegerte vi er som bor i et så vell fungerende/flott land.
Annet enn det faglige utbyttet, er det den språklige og sosiale kompetansen som følger med. Jeg valgt med viten et universitet som har en høyandel internasjonale studenter, slik at jeg ville ha muligheten til å møte mennesker fra hele verden. Noen ser høye skolepengesummer som avskrekkende, men for meg fungerer det som motivasjon for å gjøre mitt beste til en hver tid, samtidig som jeg utnytter alle ledige sjanser til å reise rundt og oppdage nye ting. Man lærer mye om andre kulturer, noe som setter sin egen livsførsel i perspektiv. Det jeg finner mest spennende er at uansett hvor man kommer fra i verden, på tvers av språkbarrierene, kulturelle snodigheter og religion har man alltid noe tilfelles, i hvert fall som student.
Hva ser du frem til i det kommende året som leder for ANSA UK?
Det mest spennende med å være del av en studentgruppe som ANSA UK, er muligheten til å møte andre norske studenter som har bestemt seg for å reise ut. Dette er studenter fra hele Norge, men en enorm spredning i interesser og fagretninger. Dette er et fantastisk nettverk å ha både mens man er ute, og når man kommer hjem.
ANSA UK har en bred studentmasse fra de som studerer samfunnsfag, til kunstfag og realfag, og selv om ikke alle nødvendigvis er interesserte i å møte andre norske studenter mens man er utenlands, er det alltid godt å ha et nettverk rundt seg i tilfelle noe skulle skje.
Storbritannia er det landet i verden med størst andel norske utenlandsstudenter, noe som stiller store krav både arrangementmessig i at man ønsker å gi noe til alle medlemmene, samtidig som man det er enormt viktig at man er beredskapmessig forberedt i tilfelle noe skulle skje. Det stiller krav til oss i et landsstyre, og gjør at jobben som leder er utrolig spennende. Jeg er stolt av å være del av et slikt nettverk.
Hvert år har ANSA UK som mål å arrangere faglige, sosiale og kulturelle arrangementer som samler norske studenter utenlands, de fleste arrangementene holdes over en helg, spredt rundt i studieåret. Alle medlemmer har muligheten til å delta. 17.mai feiringer, NorskArt - en kunstutstilling i regi av ANSA London hvor norske kunstnere har mulighet ti å stille ut sine verk, sport og underholdningsarrangementer, organisasjonskurs og næringslivssymposium er noen av de faste arrangementene ANSA UK enten arrangerer eller bistår med å arrangere. Det er utrolig morsomt å være med på denne prosessen, og jeg ser frem til alle disse møtene.
Særlig gleder jeg meg til organisasjonskurset som vil bli avholdt i oktober, og vil være det første arrangementet det nyvalgte ANSA UK styret har ansvar for å avholde. Her er det åpent for alle medlemmer enten man er førsteårsstudent eller holder på å avslutte en mastergrad.
Tips til andre fra ditt hjemsted som kanskje vurderer å ta utdanning i utlandet? Selv har jeg levd hele livet på Svartskog, og jeg vet personlig at beslutningen om å reise ut, vekk fra kjente og kjære tar tid. Det kan virke skremmende å ta det første steget, men når du først har kommet deg ut virker det som om det er ingen grenser for hvor du kan gå. Det er derfor det er godt å ha en organisasjon som ANSA i ryggen som støtter og veileder deg med det du måtte trenge. Jeg vil anbefale alle som leker med tanken om å reise utenlands å ta kontakt med ANSA. Kanskje du ender opp med å studere noe helt annet, et annet sted enn det du hadde ventet; noe som viser seg å være akkurat det du ønsket.
Hva lærer du i Storbritannia som du ikke ville lært hjemme i Norge?
Å studere i utlandet åpner vinduer man aldri ville tenkt fantes. Å bo i en metropol som London, men internasjonale foreleser og konferanser tilfører noe unikt til utdannelsen utenom klasseromsundervisning. Gjennom kun to måneder i Japan har jeg allerede hatt muligheten til å delta på en APEC konferanse, noe man ikke ville hatt tilgang til i Norge, man møter kontakter som kan være viktig i fremtiden, og man får tid til å tenke nøye over hva man ønsker å gjøre videre. Mulighetene er utallige. Å være utenlands gjør at jeg setter mer pris på Norge, men samtidig ser hva som kunne ha vært bedre. Det glir raskt inn at Norge, eller Svartskog, ikke naturligvis er verdens sentrum, samtidig som man innser hvor privilegerte vi er som bor i et så vell fungerende/flott land.
Annet enn det faglige utbyttet, er det den språklige og sosiale kompetansen som følger med. Jeg valgt med viten et universitet som har en høyandel internasjonale studenter, slik at jeg ville ha muligheten til å møte mennesker fra hele verden. Noen ser høye skolepengesummer som avskrekkende, men for meg fungerer det som motivasjon for å gjøre mitt beste til en hver tid, samtidig som jeg utnytter alle ledige sjanser til å reise rundt og oppdage nye ting. Man lærer mye om andre kulturer, noe som setter sin egen livsførsel i perspektiv. Det jeg finner mest spennende er at uansett hvor man kommer fra i verden, på tvers av språkbarrierene, kulturelle snodigheter og religion har man alltid noe tilfelles, i hvert fall som student.
Hva ser du frem til i det kommende året som leder for ANSA UK?
Det mest spennende med å være del av en studentgruppe som ANSA UK, er muligheten til å møte andre norske studenter som har bestemt seg for å reise ut. Dette er studenter fra hele Norge, men en enorm spredning i interesser og fagretninger. Dette er et fantastisk nettverk å ha både mens man er ute, og når man kommer hjem.
ANSA UK har en bred studentmasse fra de som studerer samfunnsfag, til kunstfag og realfag, og selv om ikke alle nødvendigvis er interesserte i å møte andre norske studenter mens man er utenlands, er det alltid godt å ha et nettverk rundt seg i tilfelle noe skulle skje.
Storbritannia er det landet i verden med størst andel norske utenlandsstudenter, noe som stiller store krav både arrangementmessig i at man ønsker å gi noe til alle medlemmene, samtidig som man det er enormt viktig at man er beredskapmessig forberedt i tilfelle noe skulle skje. Det stiller krav til oss i et landsstyre, og gjør at jobben som leder er utrolig spennende. Jeg er stolt av å være del av et slikt nettverk.
Hvert år har ANSA UK som mål å arrangere faglige, sosiale og kulturelle arrangementer som samler norske studenter utenlands, de fleste arrangementene holdes over en helg, spredt rundt i studieåret. Alle medlemmer har muligheten til å delta. 17.mai feiringer, NorskArt - en kunstutstilling i regi av ANSA London hvor norske kunstnere har mulighet ti å stille ut sine verk, sport og underholdningsarrangementer, organisasjonskurs og næringslivssymposium er noen av de faste arrangementene ANSA UK enten arrangerer eller bistår med å arrangere. Det er utrolig morsomt å være med på denne prosessen, og jeg ser frem til alle disse møtene.
Særlig gleder jeg meg til organisasjonskurset som vil bli avholdt i oktober, og vil være det første arrangementet det nyvalgte ANSA UK styret har ansvar for å avholde. Her er det åpent for alle medlemmer enten man er førsteårsstudent eller holder på å avslutte en mastergrad.
Tips til andre fra ditt hjemsted som kanskje vurderer å ta utdanning i utlandet? Selv har jeg levd hele livet på Svartskog, og jeg vet personlig at beslutningen om å reise ut, vekk fra kjente og kjære tar tid. Det kan virke skremmende å ta det første steget, men når du først har kommet deg ut virker det som om det er ingen grenser for hvor du kan gå. Det er derfor det er godt å ha en organisasjon som ANSA i ryggen som støtter og veileder deg med det du måtte trenge. Jeg vil anbefale alle som leker med tanken om å reise utenlands å ta kontakt med ANSA. Kanskje du ender opp med å studere noe helt annet, et annet sted enn det du hadde ventet; noe som viser seg å være akkurat det du ønsket.
onsdag 1. april 2009
Japan, et reisebrev...
Hei alle sammen, først og fremst noen beklagelser:
1. Beklager at jeg er helt forferdelig dårlig til å sende ut oppdateringsmail, og mail generelt.
2. Jeg beklager at når jeg først sender ut en mail så kommer det som en ’felles-beskjed’ og ikke en personlig liten heisann hoppsann;o)
3. Beklager at jeg ikke kan fatte meg i korthet. Og, jeg savner dere alle.
Sist dere hørte fra meg var jeg på vei til, eller allerede i, London. I skrivende stund er jeg i Japan. Hvordan i all verden havnet jeg der? Jo nå skal du få høre. Planen var vel egentlig aldri å studere i London, men ett sted litt lengre vekk, litt mer eksotisk, og litt mindre fuktig. Dette var planlagt allerede på videregående, før militæret og før UIO, og en kald dag i februar, i London, i en utrolig kjedelig Asia Pacific forelesning, nevnte foreleseren den eneste setningen jeg sitter igjen med etter et 15 ukers kurs: Muligheten for å studere et semester i Japan.
Veien til japan…
Etter flere titalls utfylte skjemaer, 10 passbilder, og en litt hurtig legeerklæring fra en ’ekte’ London-lege som i løpet av fem minutter slo fast at jeg hverken hadde HIV eller menstruasjonsproblemer (takk Gud for det), var prosessen i gang. I desember fikk jeg vite at søknaden var akseptert, jeg takket ja. Så var det jul og kos hvor jeg i hvert fall fikk sett noen av dere igjen; satte veldig pris på det;o) Rekreasjonsoppholdet i Norge ble avsluttet med en knallbra hyttetur til Gopollen – tusen takk for det – og alt var fryd og gammen til jeg, søndag 18.januar, kjørte mot Gardermoen (direkte fra Gopollen) og ble møtte av en liten snøstorm. Klumpen i halsen ble større når jeg tenkte på eksamen som ventet meg dagen derpå, og dagen etter dagen derpå, men takk og lov kom flyet til London seg av gårde før kanselleringene begynte å strømme på. Bedre ble det ikke at flytoget fra Stansted var kansellert og jeg måtte ta buss i stedet – heldigvis hadde jeg godt selskap helt fra Norge og til tuben da jeg møtte frøken Haraldsen ved gate 51;) (Jeg tror det er en liten ANSA kvote på alle Norwegian fly fra Oslo til London.)
London-Osaka…
Etter ti dager i London, tettpakket med fire eksamener, full utrensking av leiligheten, og en kanonbra avskjedsfest med mitt skandinaviske crew, kom jeg meg omsider på flyet fra Heathrow. Skulle det være lett? Nei. Jeg våknet super tidlig (altså klokken 06.00 – jeg er student, ikke tømrer eller elektriker.), var nydusjet og fresh, og dro med meg min 35kg tunge koffert og 10kgs sekk ned East Actons pittoreske gater, og kjempet meg opp og ned undergrunnstrapper (London har ikke forstått poenget med heis eller rulletrapp på de strekningene der folk flest reiser). Man kan trygt si at jeg ikke følte meg videre fresh da jeg endelig kom frem til Heathrow. Mindre fresh ble jeg da de opplyste meg om at flyet jeg skulle ha reist med fra London til Frankfurt var kansellert. Heldigvis var jeg tidlig ute, og de fikk booket meg inn på det første flyet som var ledig. Mitt siste møte med London ble samtalen jeg hadde med den søte jenten i innsjekkingsskranken, som i det jeg sjekket inn var så vennlig å spørre: Where are you off to? Osaka. Is that where you are from? I det øyeblikket var jeg lykkelig over å ha vokst opp med norsk grunnskoleutdanning.
Hirakata og Japanere...
Ellers gikk det raskt å komme seg til rette i min lille bygd, Hirakata-shi. (kun en halv million innbyggere). Den ligger midt mellom Osaka og Kyoto – tenk dere Kolbotn i forhold til Ski og Oslo (og pluss på 10 minutter i tog, mens du beholder samme sonepris) – noe som er helt fantastisk. Jeg bor i studenthus som kalles ’seminar house’ som er hus med en latterlig rekke av regler – Japan er en eneste stor regelbok, men folk flest følger dem og det er vel derfor dette kan sies å være et av verdens tryggeste land å bo i – tiltross for Nord Koreanske raketter/komunikasjonssatellitter/misiler (pick one) som nylig har begynt å fly over oss, for så å lande midt i havet (Nord Koreanske myndigheter holder fremdeles frem, og sier til sine landsmenn, at oppskytningen var vellykket og at satellitten nå svever rundt jorden og spille av revolusjonssanger). Anyway, poenget er at jeg tror jeg aldri har følt meg så trygg i et land før. Mister du penger på gaten ligger de der til du kommer tilbake (ikke alltid, men ofte). Du kan gå i Osaka på kvelden uten å være redd for å bli ranet eller slått ned.
Det eneste problemet er at enkelte japanere er svært passiv aggressive – det har jeg fått merke mer enn en gang:
Første gangen var i Hiroshima da vi på en togstasjon midt i ingenmannsland Japan, møtte en full gammel mann som begynte å skrike til oss: ”Amerika-jin, iie,iie” – hvor han beskyldte oss for å være onde Amerikanere (Ikke så rart når man tenker på historien mellom landene under WWII) . Han var klar til å spytte på oss til han fant ut at ”Amerikanerne” faktisk var en Colombianer, en Libaneser, en Israeler. Han spurte meg hvor jeg var fra og sa Norge. ”Noruue? Noruue??” I hva jeg vil kalle ekstase begynte han å smile og le, og la hendene sine til ansiktet mitt og skulle kjenne på huden til en Nordmann – han sa ord som fisk og laks, og ga meg en hel monolog – på japansk selvfølgelig – om hva han sytnes om Norge. Han fikk frem engelske ord som young face, blond, hair, blue eyes, no beard. Selv hadde jeg hatt tre øl på toget fra Hiroshima til dette fjerntliggende stedet, og brydde meg egentlig ikke så mye om hvem som befølte ansiktet mitt – jeg mener, man er bare i Japan en gang.
Andre gangen var på toget fra Hiroshima – vi tok lokaltog i stedet for Shinkansen, hadde ikke sovet på over ett døgn fordi vi absolutt skulle bruke 1000 kroner på å se en hule in the middle of fucking nowhere, og måtte bytte tog syv ganger – hvor en venn av meg hadde hengt paraplyen sin i en av bøylene på toget som er ment å holde seg i. I det toget stopper på en stasjon reiser en mann seg som har sittet på toget i hele tiden, slår til paraplyen, river den av bøylen, og i det øyeblikket det nesten ser ut til at han skal slå til den utenlandsstudenten som sitter under legger han paraplyen brått ned i fanget hans og sier ”Not hang there”. Så gikk han av.
Tredje gangen var nå for en uke siden på toget til Kyoto. Vi var på vei for å se kirsebærtreblomstringen ”by night”, og i motsetning til japanere som ikke sier et ord når de er om bord på et tog, hadde vi en vanlig samtale oss imellom. I det jeg går av kjenner jeg et knyttneveslag i ryggen (ikke veldig hardt, men irriterende nok), jeg snur meg og ser midt i hårfestet på en japansk mann i 40-årene. På håpløst japansk sier jeg, som man på godt norsk ville sagt ”Unnskyld meg! – Sumimasen!” ”You (dere) are too loud.” var forklaringen hans. Offer for blind vold, nok en gang – akkurat som i Oslo og London. Ja,ja, det er vel en del av integreringsprosessen.
En nylig episode var på en baseball kamp i Osaka. I det vi skal til å gå kommer det en tilfeldig Japansk kar tidlig i 20-årene opp til oss og starter å prate. Vi har vendt oss til dette i og med at Japanere ikke er vant med å se utlendinger, og de liker å prøve å snakke engelsk når de kan. Han snur seg mot meg og spør hva jeg heter. I det jeg sier navnet mitt hopper han fram, kysser meg, og løper sin vei.
Livet i Japan, mennesker og facebook…
Japansken går trått. Man kan mildt sagt si at jeg henger etter, men det gjør ikke så mye. Det er morsomt likevel. Neste uke skal vi fremføre en sketsj på japansk hvor vi bruker det vi har lært så langt…Ha,ha, jeg skal begynne å undervise norsk i Japan som hevn. Det er utrolig at Japan har nesten 0% analfabetisme, ikke en gang Norge har så lavt nivå, og vi har 29 bokstaver i alfabetet. Japan har over 5000. Det er utrolig.
Universitetet jeg går på er fullt av utenlandsstudenter, og i motsetning til meg kan de fleste litt eller mye japansk fra før. Alle kjenner hverandre mer eller mindre i og med at folk flest bor i ulike seminar hus, og vanker de samme stedene. Har møtt mange spennende og morsomme mennesker fra hele verden, og jeg føler at folk her er mer inkluderende, og at det er ’mer naturlig’ å bli kjent med flere her enn i London. Det er nok på grunn av situasjonen vi er i, at alle er ukjente for hverandre og at Japan er fremmed. Jeg har møtt en del japanere, men Uni har vært mer eller mindre tømt for japanere i denne perioden fordi de har hatt en laaaaang ferie. Men nå er de tilbake og små ichinensei’s – førsteårsstudenter som er helt ville fordi de aldri har sett utlendinger før (godt å kunne generalisere) – gjør at facebook strømmer over med ukjente japanske navn.
Man hører mye om at japanere er reserverte, men jeg kan love dere at japanske jenter er de mest pågående jeg har møtt. Plutselig fra intet, mens du leter etter bøker på biblioteket, hopper det en jente ut og sier ’Hei!’. Du, som er elendig på ansikter og enda verre på navn, tror at dette er en venn av en venn som du har møtt før. Og sier ”Hei, hvordan har du det?” ”Jeg har det bra. Har du facebook?” Du sier ja. Hun sier ”Hva heter du? Hva studerer du? Hvor lenge blir du i Japan? Har du kjæreste” (Dette er spørsmålene de alltid stiller) Du innser at du aldri har møtt denne personen før i dit liv. Du har en ny venn på facebook som kommenterer alle statusforandringene dine.
Japanske jenter jobber i par når du skal sjekke opp en utlending - Gaijin. Hvis jeg sitter for meg selv ute, nesen i en bok, iPod og solbriller kommer de smygende over (etter å ha brukt fem minutter for å legge en plan for hvodan de kan ta kontakt - du kan se dem i øyekroken fnise og peke) ber om å få sitte, og plutselig sitter man en time og utveksler tomme setninger om liker du fisk, og om det er varmt der du kommer fra. Lavt engelsk språknivå - blnnt de som studerer engelsk som hovedfag - fører til mange 'pinlige pauser' heldigvis er det mer pinlig for dem enn for deg i og med at du hovedsakelig sitter der for å bli spurt og å bli sett på.
Toleransegrensen for meningsløse samtaler jeg kan akseptere ble satt da jeg noen dager siden ble sjekket opp av en jente som, etter å ha funnet ut at jeg var fra Norge, kom med en 'gripende' historie om hvordan hun en gang fikk et bursdagskort fra julenissen, fra Norge eller Finland (hun kunne ikke helt huske hvilken julenisse det var som sendte det), men så viste det seg at det var moren hennes som hadde sendt det. Da hun spurte meg om jeg trodde julenissen fantes bestemte jeg meg for at overdreven høflighet ikke får deg langt i livet, takket for samtalen og unngikk å utveksle facebook detaljer.
Ellers er det også veldig morsomt å gå gjennom skolekantinen. Japanere er lært opp til at man ikke skal stirre, men når jeg og noen av mine venner passerer kan man høre lyden av hoder som snur deg. En venninne av meg var sjokkert da hun snudde seg for å se om dette faktisk var sant, og fant at alle stirret på oss. Hun var sikker på at hun så noen sikle i det vi passerte.
Japan og reiser…
Det er mye å fortelle, i og med at jeg ikke greier å sende mer enn en oppdateringsmail per måned skjønner jeg at dere blir lei av å lese alt dette tullet;o)
Jeg kan kjapt si at jeg benytter den tiden jeg har til å reise rundt. Har vært flere ganger i Osaka og Kyoto, to herlig byer på hver sin måte. Sett bylivet på sitt beste, suget karaoke, drukket sake, besøkt templer og sett den gamle delen av Japan. Dro til Nara og så kirsebærtreblomstringen og verdens største bronse Buddah.
Jeg var også så heldig å få delta på en APEC (Asian Pacific Economic Cooperation) konferanse i Osaka (som ble avholdt før G20 møtet i London) hvor professoren min ved Kansai Gaidai var i sekretariatet. Slips, kinesiske, japanske, australske, etc. økonomer, og meg. Det var 38 inviterte, 38 stod oppført på navnelisten. Jeg var nummer 39. Følte meg relativt liten og ubetydelig – hvilket jeg var. Heldigvis var jeg invitert til lunsjen – jeg skal søke meg inn til ambassadene rundt omkring! – og spiste fantastisk mat. Professoren min lot meg seile sin egen sjø, og jeg endta da opp med å spise lunsj og snakke med en av Japans ministere i utenriksdepartementet. Jeg må si jeg følte meg ganske kul, og samtidig helt inkompetent.
Jeg fikk anledning til å dra på skoletur til Hiroshima, med en foredragsholder som overlevde atombombenedslaget i 1945. Det var en veldig sterk opplevelse. Byen i seg selv er flott å reise i, og Miyajima, en fantastisk øy utenfor Hiroshima, med det ’flytende tempel’ var veldig spennende. Her fikk jeg spist min beste sushi i Japan så langt. I Japan har de spring break, og det gav oss en unik mulighet til å dra til sydligere strøk. Valget falt på Okinawa, en øy i stillehavet som er en del av Japan, men Sør-Korea er nærmere enn denne øyen. Amerika har en militærbase her og vi fikk endelig spist god internasjonal mat. ”Fastlands” Japan har hovedsakelig japansk mat... hvilket kan bli litt enfoldig i lengden.
Når jeg her skriver oss og vi, snakker jeg om meg og Juliana, en fantastisk jente fra Columbia som jeg har møtt her nede. Vi møttes i japansk nivå 1, og har holdt sammen siden da;o) Vi vet at vi mest sannsynlig ikke har mye tid sammen, men vi nyter den tiden vi har og reiser rundt. Jeg skal reise rundt i Sør-Øst Asia med henne og noen andre venner i slutten av mai, og i begynnelsen av mai har vi noe som kalles Golden Week som er en uke fri grunnet nasjonale høytider, og vi planlegger en firedagers tur til Tokyo, så det tror jeg blir supert.
Våren har endelig kommet – vi hoppet fra 10 grader og regn til 25 grader og skyfrihimmel iløpet av en helg – og i kveld er det clubbing i Osaka for alle pengene. Jeg har egentlig ikke penger for mat for resten av april eller mai, men jeg vil lytte til verdens fremste økonomer og kommer meg ut av denne resesjonen så best jeg kan ved å: Spend, spend, spend! Jeg må nok ty til mitt personlig IMF – Mamma fondet, før mandag;o)
Jeg kommer dessverre ikke hjem før 10.juli, for som jeg nevnte skal jeg reise fra Japan til Kina i slutten av mai, og besøke: Thailand, Laos, Vietnam, Cambodia og tilbake til Thailand og derfra til Norge. Men, jeg skal prøve å holde dere oppdatert (litt mindre detaljert muligens enn nå;o)
Gleder meg til vi sees igjen,
Stor klem fra Sebba.
1. Beklager at jeg er helt forferdelig dårlig til å sende ut oppdateringsmail, og mail generelt.
2. Jeg beklager at når jeg først sender ut en mail så kommer det som en ’felles-beskjed’ og ikke en personlig liten heisann hoppsann;o)
3. Beklager at jeg ikke kan fatte meg i korthet. Og, jeg savner dere alle.
Sist dere hørte fra meg var jeg på vei til, eller allerede i, London. I skrivende stund er jeg i Japan. Hvordan i all verden havnet jeg der? Jo nå skal du få høre. Planen var vel egentlig aldri å studere i London, men ett sted litt lengre vekk, litt mer eksotisk, og litt mindre fuktig. Dette var planlagt allerede på videregående, før militæret og før UIO, og en kald dag i februar, i London, i en utrolig kjedelig Asia Pacific forelesning, nevnte foreleseren den eneste setningen jeg sitter igjen med etter et 15 ukers kurs: Muligheten for å studere et semester i Japan.
Veien til japan…
Etter flere titalls utfylte skjemaer, 10 passbilder, og en litt hurtig legeerklæring fra en ’ekte’ London-lege som i løpet av fem minutter slo fast at jeg hverken hadde HIV eller menstruasjonsproblemer (takk Gud for det), var prosessen i gang. I desember fikk jeg vite at søknaden var akseptert, jeg takket ja. Så var det jul og kos hvor jeg i hvert fall fikk sett noen av dere igjen; satte veldig pris på det;o) Rekreasjonsoppholdet i Norge ble avsluttet med en knallbra hyttetur til Gopollen – tusen takk for det – og alt var fryd og gammen til jeg, søndag 18.januar, kjørte mot Gardermoen (direkte fra Gopollen) og ble møtte av en liten snøstorm. Klumpen i halsen ble større når jeg tenkte på eksamen som ventet meg dagen derpå, og dagen etter dagen derpå, men takk og lov kom flyet til London seg av gårde før kanselleringene begynte å strømme på. Bedre ble det ikke at flytoget fra Stansted var kansellert og jeg måtte ta buss i stedet – heldigvis hadde jeg godt selskap helt fra Norge og til tuben da jeg møtte frøken Haraldsen ved gate 51;) (Jeg tror det er en liten ANSA kvote på alle Norwegian fly fra Oslo til London.)
London-Osaka…
Etter ti dager i London, tettpakket med fire eksamener, full utrensking av leiligheten, og en kanonbra avskjedsfest med mitt skandinaviske crew, kom jeg meg omsider på flyet fra Heathrow. Skulle det være lett? Nei. Jeg våknet super tidlig (altså klokken 06.00 – jeg er student, ikke tømrer eller elektriker.), var nydusjet og fresh, og dro med meg min 35kg tunge koffert og 10kgs sekk ned East Actons pittoreske gater, og kjempet meg opp og ned undergrunnstrapper (London har ikke forstått poenget med heis eller rulletrapp på de strekningene der folk flest reiser). Man kan trygt si at jeg ikke følte meg videre fresh da jeg endelig kom frem til Heathrow. Mindre fresh ble jeg da de opplyste meg om at flyet jeg skulle ha reist med fra London til Frankfurt var kansellert. Heldigvis var jeg tidlig ute, og de fikk booket meg inn på det første flyet som var ledig. Mitt siste møte med London ble samtalen jeg hadde med den søte jenten i innsjekkingsskranken, som i det jeg sjekket inn var så vennlig å spørre: Where are you off to? Osaka. Is that where you are from? I det øyeblikket var jeg lykkelig over å ha vokst opp med norsk grunnskoleutdanning.
Hirakata og Japanere...
Ellers gikk det raskt å komme seg til rette i min lille bygd, Hirakata-shi. (kun en halv million innbyggere). Den ligger midt mellom Osaka og Kyoto – tenk dere Kolbotn i forhold til Ski og Oslo (og pluss på 10 minutter i tog, mens du beholder samme sonepris) – noe som er helt fantastisk. Jeg bor i studenthus som kalles ’seminar house’ som er hus med en latterlig rekke av regler – Japan er en eneste stor regelbok, men folk flest følger dem og det er vel derfor dette kan sies å være et av verdens tryggeste land å bo i – tiltross for Nord Koreanske raketter/komunikasjonssatellitter/misiler (pick one) som nylig har begynt å fly over oss, for så å lande midt i havet (Nord Koreanske myndigheter holder fremdeles frem, og sier til sine landsmenn, at oppskytningen var vellykket og at satellitten nå svever rundt jorden og spille av revolusjonssanger). Anyway, poenget er at jeg tror jeg aldri har følt meg så trygg i et land før. Mister du penger på gaten ligger de der til du kommer tilbake (ikke alltid, men ofte). Du kan gå i Osaka på kvelden uten å være redd for å bli ranet eller slått ned.
Det eneste problemet er at enkelte japanere er svært passiv aggressive – det har jeg fått merke mer enn en gang:
Første gangen var i Hiroshima da vi på en togstasjon midt i ingenmannsland Japan, møtte en full gammel mann som begynte å skrike til oss: ”Amerika-jin, iie,iie” – hvor han beskyldte oss for å være onde Amerikanere (Ikke så rart når man tenker på historien mellom landene under WWII) . Han var klar til å spytte på oss til han fant ut at ”Amerikanerne” faktisk var en Colombianer, en Libaneser, en Israeler. Han spurte meg hvor jeg var fra og sa Norge. ”Noruue? Noruue??” I hva jeg vil kalle ekstase begynte han å smile og le, og la hendene sine til ansiktet mitt og skulle kjenne på huden til en Nordmann – han sa ord som fisk og laks, og ga meg en hel monolog – på japansk selvfølgelig – om hva han sytnes om Norge. Han fikk frem engelske ord som young face, blond, hair, blue eyes, no beard. Selv hadde jeg hatt tre øl på toget fra Hiroshima til dette fjerntliggende stedet, og brydde meg egentlig ikke så mye om hvem som befølte ansiktet mitt – jeg mener, man er bare i Japan en gang.
Andre gangen var på toget fra Hiroshima – vi tok lokaltog i stedet for Shinkansen, hadde ikke sovet på over ett døgn fordi vi absolutt skulle bruke 1000 kroner på å se en hule in the middle of fucking nowhere, og måtte bytte tog syv ganger – hvor en venn av meg hadde hengt paraplyen sin i en av bøylene på toget som er ment å holde seg i. I det toget stopper på en stasjon reiser en mann seg som har sittet på toget i hele tiden, slår til paraplyen, river den av bøylen, og i det øyeblikket det nesten ser ut til at han skal slå til den utenlandsstudenten som sitter under legger han paraplyen brått ned i fanget hans og sier ”Not hang there”. Så gikk han av.
Tredje gangen var nå for en uke siden på toget til Kyoto. Vi var på vei for å se kirsebærtreblomstringen ”by night”, og i motsetning til japanere som ikke sier et ord når de er om bord på et tog, hadde vi en vanlig samtale oss imellom. I det jeg går av kjenner jeg et knyttneveslag i ryggen (ikke veldig hardt, men irriterende nok), jeg snur meg og ser midt i hårfestet på en japansk mann i 40-årene. På håpløst japansk sier jeg, som man på godt norsk ville sagt ”Unnskyld meg! – Sumimasen!” ”You (dere) are too loud.” var forklaringen hans. Offer for blind vold, nok en gang – akkurat som i Oslo og London. Ja,ja, det er vel en del av integreringsprosessen.
En nylig episode var på en baseball kamp i Osaka. I det vi skal til å gå kommer det en tilfeldig Japansk kar tidlig i 20-årene opp til oss og starter å prate. Vi har vendt oss til dette i og med at Japanere ikke er vant med å se utlendinger, og de liker å prøve å snakke engelsk når de kan. Han snur seg mot meg og spør hva jeg heter. I det jeg sier navnet mitt hopper han fram, kysser meg, og løper sin vei.
Livet i Japan, mennesker og facebook…
Japansken går trått. Man kan mildt sagt si at jeg henger etter, men det gjør ikke så mye. Det er morsomt likevel. Neste uke skal vi fremføre en sketsj på japansk hvor vi bruker det vi har lært så langt…Ha,ha, jeg skal begynne å undervise norsk i Japan som hevn. Det er utrolig at Japan har nesten 0% analfabetisme, ikke en gang Norge har så lavt nivå, og vi har 29 bokstaver i alfabetet. Japan har over 5000. Det er utrolig.
Universitetet jeg går på er fullt av utenlandsstudenter, og i motsetning til meg kan de fleste litt eller mye japansk fra før. Alle kjenner hverandre mer eller mindre i og med at folk flest bor i ulike seminar hus, og vanker de samme stedene. Har møtt mange spennende og morsomme mennesker fra hele verden, og jeg føler at folk her er mer inkluderende, og at det er ’mer naturlig’ å bli kjent med flere her enn i London. Det er nok på grunn av situasjonen vi er i, at alle er ukjente for hverandre og at Japan er fremmed. Jeg har møtt en del japanere, men Uni har vært mer eller mindre tømt for japanere i denne perioden fordi de har hatt en laaaaang ferie. Men nå er de tilbake og små ichinensei’s – førsteårsstudenter som er helt ville fordi de aldri har sett utlendinger før (godt å kunne generalisere) – gjør at facebook strømmer over med ukjente japanske navn.
Man hører mye om at japanere er reserverte, men jeg kan love dere at japanske jenter er de mest pågående jeg har møtt. Plutselig fra intet, mens du leter etter bøker på biblioteket, hopper det en jente ut og sier ’Hei!’. Du, som er elendig på ansikter og enda verre på navn, tror at dette er en venn av en venn som du har møtt før. Og sier ”Hei, hvordan har du det?” ”Jeg har det bra. Har du facebook?” Du sier ja. Hun sier ”Hva heter du? Hva studerer du? Hvor lenge blir du i Japan? Har du kjæreste” (Dette er spørsmålene de alltid stiller) Du innser at du aldri har møtt denne personen før i dit liv. Du har en ny venn på facebook som kommenterer alle statusforandringene dine.
Japanske jenter jobber i par når du skal sjekke opp en utlending - Gaijin. Hvis jeg sitter for meg selv ute, nesen i en bok, iPod og solbriller kommer de smygende over (etter å ha brukt fem minutter for å legge en plan for hvodan de kan ta kontakt - du kan se dem i øyekroken fnise og peke) ber om å få sitte, og plutselig sitter man en time og utveksler tomme setninger om liker du fisk, og om det er varmt der du kommer fra. Lavt engelsk språknivå - blnnt de som studerer engelsk som hovedfag - fører til mange 'pinlige pauser' heldigvis er det mer pinlig for dem enn for deg i og med at du hovedsakelig sitter der for å bli spurt og å bli sett på.
Toleransegrensen for meningsløse samtaler jeg kan akseptere ble satt da jeg noen dager siden ble sjekket opp av en jente som, etter å ha funnet ut at jeg var fra Norge, kom med en 'gripende' historie om hvordan hun en gang fikk et bursdagskort fra julenissen, fra Norge eller Finland (hun kunne ikke helt huske hvilken julenisse det var som sendte det), men så viste det seg at det var moren hennes som hadde sendt det. Da hun spurte meg om jeg trodde julenissen fantes bestemte jeg meg for at overdreven høflighet ikke får deg langt i livet, takket for samtalen og unngikk å utveksle facebook detaljer.
Ellers er det også veldig morsomt å gå gjennom skolekantinen. Japanere er lært opp til at man ikke skal stirre, men når jeg og noen av mine venner passerer kan man høre lyden av hoder som snur deg. En venninne av meg var sjokkert da hun snudde seg for å se om dette faktisk var sant, og fant at alle stirret på oss. Hun var sikker på at hun så noen sikle i det vi passerte.
Japan og reiser…
Det er mye å fortelle, i og med at jeg ikke greier å sende mer enn en oppdateringsmail per måned skjønner jeg at dere blir lei av å lese alt dette tullet;o)
Jeg kan kjapt si at jeg benytter den tiden jeg har til å reise rundt. Har vært flere ganger i Osaka og Kyoto, to herlig byer på hver sin måte. Sett bylivet på sitt beste, suget karaoke, drukket sake, besøkt templer og sett den gamle delen av Japan. Dro til Nara og så kirsebærtreblomstringen og verdens største bronse Buddah.
Jeg var også så heldig å få delta på en APEC (Asian Pacific Economic Cooperation) konferanse i Osaka (som ble avholdt før G20 møtet i London) hvor professoren min ved Kansai Gaidai var i sekretariatet. Slips, kinesiske, japanske, australske, etc. økonomer, og meg. Det var 38 inviterte, 38 stod oppført på navnelisten. Jeg var nummer 39. Følte meg relativt liten og ubetydelig – hvilket jeg var. Heldigvis var jeg invitert til lunsjen – jeg skal søke meg inn til ambassadene rundt omkring! – og spiste fantastisk mat. Professoren min lot meg seile sin egen sjø, og jeg endta da opp med å spise lunsj og snakke med en av Japans ministere i utenriksdepartementet. Jeg må si jeg følte meg ganske kul, og samtidig helt inkompetent.
Jeg fikk anledning til å dra på skoletur til Hiroshima, med en foredragsholder som overlevde atombombenedslaget i 1945. Det var en veldig sterk opplevelse. Byen i seg selv er flott å reise i, og Miyajima, en fantastisk øy utenfor Hiroshima, med det ’flytende tempel’ var veldig spennende. Her fikk jeg spist min beste sushi i Japan så langt. I Japan har de spring break, og det gav oss en unik mulighet til å dra til sydligere strøk. Valget falt på Okinawa, en øy i stillehavet som er en del av Japan, men Sør-Korea er nærmere enn denne øyen. Amerika har en militærbase her og vi fikk endelig spist god internasjonal mat. ”Fastlands” Japan har hovedsakelig japansk mat... hvilket kan bli litt enfoldig i lengden.
Når jeg her skriver oss og vi, snakker jeg om meg og Juliana, en fantastisk jente fra Columbia som jeg har møtt her nede. Vi møttes i japansk nivå 1, og har holdt sammen siden da;o) Vi vet at vi mest sannsynlig ikke har mye tid sammen, men vi nyter den tiden vi har og reiser rundt. Jeg skal reise rundt i Sør-Øst Asia med henne og noen andre venner i slutten av mai, og i begynnelsen av mai har vi noe som kalles Golden Week som er en uke fri grunnet nasjonale høytider, og vi planlegger en firedagers tur til Tokyo, så det tror jeg blir supert.
Våren har endelig kommet – vi hoppet fra 10 grader og regn til 25 grader og skyfrihimmel iløpet av en helg – og i kveld er det clubbing i Osaka for alle pengene. Jeg har egentlig ikke penger for mat for resten av april eller mai, men jeg vil lytte til verdens fremste økonomer og kommer meg ut av denne resesjonen så best jeg kan ved å: Spend, spend, spend! Jeg må nok ty til mitt personlig IMF – Mamma fondet, før mandag;o)
Jeg kommer dessverre ikke hjem før 10.juli, for som jeg nevnte skal jeg reise fra Japan til Kina i slutten av mai, og besøke: Thailand, Laos, Vietnam, Cambodia og tilbake til Thailand og derfra til Norge. Men, jeg skal prøve å holde dere oppdatert (litt mindre detaljert muligens enn nå;o)
Gleder meg til vi sees igjen,
Stor klem fra Sebba.
onsdag 4. februar 2009
Verdien av en utenlandserfaring...
...er stor, og den viktigste er at den tvinger deg til å rette blikket opp og vekk fra Norges grenser. Se forbi grantrær, fjorder og fjell. Jeg merket det da jeg stod på i innsjekkingsskranken på Heatrow, på vei til Osaka.
Jeg spør om jeg må sjekke inn bagasjen på nytt når jeg mellomlander. Hun svarer nei, og spør meg hvor jeg skal. Osaka. Hvor lenge? 5 måneder. Den søte jenta i skranken smiler og sier vennlig: "Is that where you are from?"
Jeg tar en kjapp vurdering av meg selv: 183, blond, hvit... om enn litt skråstilte øyne? Nei, japaner har jeg aldri vært, og jeg tviler på at jeg blir det iløpet av 5 måneder. Jeg smiler tilbake: "Jeg skal studere der."
"Do you like it?" spør hun, og jeg svarer som sant er: "I wouldn't know, I have never been in Japan".
Hun må ha trodd jeg var srpø. Nei da, jeg hadde da aldri vært i London før jeg flyttet dit heller.
Jeg spør om jeg må sjekke inn bagasjen på nytt når jeg mellomlander. Hun svarer nei, og spør meg hvor jeg skal. Osaka. Hvor lenge? 5 måneder. Den søte jenta i skranken smiler og sier vennlig: "Is that where you are from?"
Jeg tar en kjapp vurdering av meg selv: 183, blond, hvit... om enn litt skråstilte øyne? Nei, japaner har jeg aldri vært, og jeg tviler på at jeg blir det iløpet av 5 måneder. Jeg smiler tilbake: "Jeg skal studere der."
"Do you like it?" spør hun, og jeg svarer som sant er: "I wouldn't know, I have never been in Japan".
Hun må ha trodd jeg var srpø. Nei da, jeg hadde da aldri vært i London før jeg flyttet dit heller.
Reisen går til Japan...
Man skulle tro at det å komme til et helt nytt land, med et helt nytt språk er det vanskeligste med å reise vekk. Det er det ikke hvis man reiser fra London.
Det vanskeligste er å komme seg til flyplassen. Jeg blir alltid like overrasket over hvordan en storby som London makter å være så elendig tilrettelagt for reisende. Enten vil de gjøre det de kan for å unngå at folk reiser ut, eller så vil de avskrekke folk som reiser inn til noensinne å komme tilbake. Tre sett med trapper, nærmere 60 trinn opp fra tube-stasjonen til togstasjonen, som ligger på motsatt linje. Opp en trapp. Ned en trapp.
Jeg blir forbannet, og det er det som gir meg krefter til å kjempe kofferten opp, og så ned igjen. Det er helt korrekt det man sier: Ikke reis med en koffert du ikke kan bære selv. Sannsynligheten for at noen hjelper deg er minimal; og hvem kan klandre dem? Hvorfor skulle noen andre være nødt til å kjempe seg opp, og så ned, og ødelegge rygg og forstrekke muskler på grunn av min 30 kilos koffert?
Det vanskeligste er å komme seg til flyplassen. Jeg blir alltid like overrasket over hvordan en storby som London makter å være så elendig tilrettelagt for reisende. Enten vil de gjøre det de kan for å unngå at folk reiser ut, eller så vil de avskrekke folk som reiser inn til noensinne å komme tilbake. Tre sett med trapper, nærmere 60 trinn opp fra tube-stasjonen til togstasjonen, som ligger på motsatt linje. Opp en trapp. Ned en trapp.
Jeg blir forbannet, og det er det som gir meg krefter til å kjempe kofferten opp, og så ned igjen. Det er helt korrekt det man sier: Ikke reis med en koffert du ikke kan bære selv. Sannsynligheten for at noen hjelper deg er minimal; og hvem kan klandre dem? Hvorfor skulle noen andre være nødt til å kjempe seg opp, og så ned, og ødelegge rygg og forstrekke muskler på grunn av min 30 kilos koffert?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
