onsdag 1. april 2009

Japan, et reisebrev...

Hei alle sammen, først og fremst noen beklagelser:
1. Beklager at jeg er helt forferdelig dårlig til å sende ut oppdateringsmail, og mail generelt.
2. Jeg beklager at når jeg først sender ut en mail så kommer det som en ’felles-beskjed’ og ikke en personlig liten heisann hoppsann;o)
3. Beklager at jeg ikke kan fatte meg i korthet. Og, jeg savner dere alle.

Sist dere hørte fra meg var jeg på vei til, eller allerede i, London. I skrivende stund er jeg i Japan. Hvordan i all verden havnet jeg der? Jo nå skal du få høre. Planen var vel egentlig aldri å studere i London, men ett sted litt lengre vekk, litt mer eksotisk, og litt mindre fuktig. Dette var planlagt allerede på videregående, før militæret og før UIO, og en kald dag i februar, i London, i en utrolig kjedelig Asia Pacific forelesning, nevnte foreleseren den eneste setningen jeg sitter igjen med etter et 15 ukers kurs: Muligheten for å studere et semester i Japan.

Veien til japan…
Etter flere titalls utfylte skjemaer, 10 passbilder, og en litt hurtig legeerklæring fra en ’ekte’ London-lege som i løpet av fem minutter slo fast at jeg hverken hadde HIV eller menstruasjonsproblemer (takk Gud for det), var prosessen i gang. I desember fikk jeg vite at søknaden var akseptert, jeg takket ja. Så var det jul og kos hvor jeg i hvert fall fikk sett noen av dere igjen; satte veldig pris på det;o) Rekreasjonsoppholdet i Norge ble avsluttet med en knallbra hyttetur til Gopollen – tusen takk for det – og alt var fryd og gammen til jeg, søndag 18.januar, kjørte mot Gardermoen (direkte fra Gopollen) og ble møtte av en liten snøstorm. Klumpen i halsen ble større når jeg tenkte på eksamen som ventet meg dagen derpå, og dagen etter dagen derpå, men takk og lov kom flyet til London seg av gårde før kanselleringene begynte å strømme på. Bedre ble det ikke at flytoget fra Stansted var kansellert og jeg måtte ta buss i stedet – heldigvis hadde jeg godt selskap helt fra Norge og til tuben da jeg møtte frøken Haraldsen ved gate 51;) (Jeg tror det er en liten ANSA kvote på alle Norwegian fly fra Oslo til London.)

London-Osaka…
Etter ti dager i London, tettpakket med fire eksamener, full utrensking av leiligheten, og en kanonbra avskjedsfest med mitt skandinaviske crew, kom jeg meg omsider på flyet fra Heathrow. Skulle det være lett? Nei. Jeg våknet super tidlig (altså klokken 06.00 – jeg er student, ikke tømrer eller elektriker.), var nydusjet og fresh, og dro med meg min 35kg tunge koffert og 10kgs sekk ned East Actons pittoreske gater, og kjempet meg opp og ned undergrunnstrapper (London har ikke forstått poenget med heis eller rulletrapp på de strekningene der folk flest reiser). Man kan trygt si at jeg ikke følte meg videre fresh da jeg endelig kom frem til Heathrow. Mindre fresh ble jeg da de opplyste meg om at flyet jeg skulle ha reist med fra London til Frankfurt var kansellert. Heldigvis var jeg tidlig ute, og de fikk booket meg inn på det første flyet som var ledig. Mitt siste møte med London ble samtalen jeg hadde med den søte jenten i innsjekkingsskranken, som i det jeg sjekket inn var så vennlig å spørre: Where are you off to? Osaka. Is that where you are from? I det øyeblikket var jeg lykkelig over å ha vokst opp med norsk grunnskoleutdanning.

Hirakata og Japanere...
Ellers gikk det raskt å komme seg til rette i min lille bygd, Hirakata-shi. (kun en halv million innbyggere). Den ligger midt mellom Osaka og Kyoto – tenk dere Kolbotn i forhold til Ski og Oslo (og pluss på 10 minutter i tog, mens du beholder samme sonepris) – noe som er helt fantastisk. Jeg bor i studenthus som kalles ’seminar house’ som er hus med en latterlig rekke av regler – Japan er en eneste stor regelbok, men folk flest følger dem og det er vel derfor dette kan sies å være et av verdens tryggeste land å bo i – tiltross for Nord Koreanske raketter/komunikasjonssatellitter/misiler (pick one) som nylig har begynt å fly over oss, for så å lande midt i havet (Nord Koreanske myndigheter holder fremdeles frem, og sier til sine landsmenn, at oppskytningen var vellykket og at satellitten nå svever rundt jorden og spille av revolusjonssanger). Anyway, poenget er at jeg tror jeg aldri har følt meg så trygg i et land før. Mister du penger på gaten ligger de der til du kommer tilbake (ikke alltid, men ofte). Du kan gå i Osaka på kvelden uten å være redd for å bli ranet eller slått ned.

Det eneste problemet er at enkelte japanere er svært passiv aggressive – det har jeg fått merke mer enn en gang:
Første gangen var i Hiroshima da vi på en togstasjon midt i ingenmannsland Japan, møtte en full gammel mann som begynte å skrike til oss: ”Amerika-jin, iie,iie” – hvor han beskyldte oss for å være onde Amerikanere (Ikke så rart når man tenker på historien mellom landene under WWII) . Han var klar til å spytte på oss til han fant ut at ”Amerikanerne” faktisk var en Colombianer, en Libaneser, en Israeler. Han spurte meg hvor jeg var fra og sa Norge. ”Noruue? Noruue??” I hva jeg vil kalle ekstase begynte han å smile og le, og la hendene sine til ansiktet mitt og skulle kjenne på huden til en Nordmann – han sa ord som fisk og laks, og ga meg en hel monolog – på japansk selvfølgelig – om hva han sytnes om Norge. Han fikk frem engelske ord som young face, blond, hair, blue eyes, no beard. Selv hadde jeg hatt tre øl på toget fra Hiroshima til dette fjerntliggende stedet, og brydde meg egentlig ikke så mye om hvem som befølte ansiktet mitt – jeg mener, man er bare i Japan en gang.

Andre gangen var på toget fra Hiroshima – vi tok lokaltog i stedet for Shinkansen, hadde ikke sovet på over ett døgn fordi vi absolutt skulle bruke 1000 kroner på å se en hule in the middle of fucking nowhere, og måtte bytte tog syv ganger – hvor en venn av meg hadde hengt paraplyen sin i en av bøylene på toget som er ment å holde seg i. I det toget stopper på en stasjon reiser en mann seg som har sittet på toget i hele tiden, slår til paraplyen, river den av bøylen, og i det øyeblikket det nesten ser ut til at han skal slå til den utenlandsstudenten som sitter under legger han paraplyen brått ned i fanget hans og sier ”Not hang there”. Så gikk han av.

Tredje gangen var nå for en uke siden på toget til Kyoto. Vi var på vei for å se kirsebærtreblomstringen ”by night”, og i motsetning til japanere som ikke sier et ord når de er om bord på et tog, hadde vi en vanlig samtale oss imellom. I det jeg går av kjenner jeg et knyttneveslag i ryggen (ikke veldig hardt, men irriterende nok), jeg snur meg og ser midt i hårfestet på en japansk mann i 40-årene. På håpløst japansk sier jeg, som man på godt norsk ville sagt ”Unnskyld meg! – Sumimasen!” ”You (dere) are too loud.” var forklaringen hans. Offer for blind vold, nok en gang – akkurat som i Oslo og London. Ja,ja, det er vel en del av integreringsprosessen.

En nylig episode var på en baseball kamp i Osaka. I det vi skal til å gå kommer det en tilfeldig Japansk kar tidlig i 20-årene opp til oss og starter å prate. Vi har vendt oss til dette i og med at Japanere ikke er vant med å se utlendinger, og de liker å prøve å snakke engelsk når de kan. Han snur seg mot meg og spør hva jeg heter. I det jeg sier navnet mitt hopper han fram, kysser meg, og løper sin vei.

Livet i Japan, mennesker og facebook…
Japansken går trått. Man kan mildt sagt si at jeg henger etter, men det gjør ikke så mye. Det er morsomt likevel. Neste uke skal vi fremføre en sketsj på japansk hvor vi bruker det vi har lært så langt…Ha,ha, jeg skal begynne å undervise norsk i Japan som hevn. Det er utrolig at Japan har nesten 0% analfabetisme, ikke en gang Norge har så lavt nivå, og vi har 29 bokstaver i alfabetet. Japan har over 5000. Det er utrolig.

Universitetet jeg går på er fullt av utenlandsstudenter, og i motsetning til meg kan de fleste litt eller mye japansk fra før. Alle kjenner hverandre mer eller mindre i og med at folk flest bor i ulike seminar hus, og vanker de samme stedene. Har møtt mange spennende og morsomme mennesker fra hele verden, og jeg føler at folk her er mer inkluderende, og at det er ’mer naturlig’ å bli kjent med flere her enn i London. Det er nok på grunn av situasjonen vi er i, at alle er ukjente for hverandre og at Japan er fremmed. Jeg har møtt en del japanere, men Uni har vært mer eller mindre tømt for japanere i denne perioden fordi de har hatt en laaaaang ferie. Men nå er de tilbake og små ichinensei’s – førsteårsstudenter som er helt ville fordi de aldri har sett utlendinger før (godt å kunne generalisere) – gjør at facebook strømmer over med ukjente japanske navn.

Man hører mye om at japanere er reserverte, men jeg kan love dere at japanske jenter er de mest pågående jeg har møtt. Plutselig fra intet, mens du leter etter bøker på biblioteket, hopper det en jente ut og sier ’Hei!’. Du, som er elendig på ansikter og enda verre på navn, tror at dette er en venn av en venn som du har møtt før. Og sier ”Hei, hvordan har du det?” ”Jeg har det bra. Har du facebook?” Du sier ja. Hun sier ”Hva heter du? Hva studerer du? Hvor lenge blir du i Japan? Har du kjæreste” (Dette er spørsmålene de alltid stiller) Du innser at du aldri har møtt denne personen før i dit liv. Du har en ny venn på facebook som kommenterer alle statusforandringene dine.

Japanske jenter jobber i par når du skal sjekke opp en utlending - Gaijin. Hvis jeg sitter for meg selv ute, nesen i en bok, iPod og solbriller kommer de smygende over (etter å ha brukt fem minutter for å legge en plan for hvodan de kan ta kontakt - du kan se dem i øyekroken fnise og peke) ber om å få sitte, og plutselig sitter man en time og utveksler tomme setninger om liker du fisk, og om det er varmt der du kommer fra. Lavt engelsk språknivå - blnnt de som studerer engelsk som hovedfag - fører til mange 'pinlige pauser' heldigvis er det mer pinlig for dem enn for deg i og med at du hovedsakelig sitter der for å bli spurt og å bli sett på.

Toleransegrensen for meningsløse samtaler jeg kan akseptere ble satt da jeg noen dager siden ble sjekket opp av en jente som, etter å ha funnet ut at jeg var fra Norge, kom med en 'gripende' historie om hvordan hun en gang fikk et bursdagskort fra julenissen, fra Norge eller Finland (hun kunne ikke helt huske hvilken julenisse det var som sendte det), men så viste det seg at det var moren hennes som hadde sendt det. Da hun spurte meg om jeg trodde julenissen fantes bestemte jeg meg for at overdreven høflighet ikke får deg langt i livet, takket for samtalen og unngikk å utveksle facebook detaljer.

Ellers er det også veldig morsomt å gå gjennom skolekantinen. Japanere er lært opp til at man ikke skal stirre, men når jeg og noen av mine venner passerer kan man høre lyden av hoder som snur deg. En venninne av meg var sjokkert da hun snudde seg for å se om dette faktisk var sant, og fant at alle stirret på oss. Hun var sikker på at hun så noen sikle i det vi passerte.

Japan og reiser…
Det er mye å fortelle, i og med at jeg ikke greier å sende mer enn en oppdateringsmail per måned skjønner jeg at dere blir lei av å lese alt dette tullet;o)
Jeg kan kjapt si at jeg benytter den tiden jeg har til å reise rundt. Har vært flere ganger i Osaka og Kyoto, to herlig byer på hver sin måte. Sett bylivet på sitt beste, suget karaoke, drukket sake, besøkt templer og sett den gamle delen av Japan. Dro til Nara og så kirsebærtreblomstringen og verdens største bronse Buddah.

Jeg var også så heldig å få delta på en APEC (Asian Pacific Economic Cooperation) konferanse i Osaka (som ble avholdt før G20 møtet i London) hvor professoren min ved Kansai Gaidai var i sekretariatet. Slips, kinesiske, japanske, australske, etc. økonomer, og meg. Det var 38 inviterte, 38 stod oppført på navnelisten. Jeg var nummer 39. Følte meg relativt liten og ubetydelig – hvilket jeg var. Heldigvis var jeg invitert til lunsjen – jeg skal søke meg inn til ambassadene rundt omkring! – og spiste fantastisk mat. Professoren min lot meg seile sin egen sjø, og jeg endta da opp med å spise lunsj og snakke med en av Japans ministere i utenriksdepartementet. Jeg må si jeg følte meg ganske kul, og samtidig helt inkompetent.

Jeg fikk anledning til å dra på skoletur til Hiroshima, med en foredragsholder som overlevde atombombenedslaget i 1945. Det var en veldig sterk opplevelse. Byen i seg selv er flott å reise i, og Miyajima, en fantastisk øy utenfor Hiroshima, med det ’flytende tempel’ var veldig spennende. Her fikk jeg spist min beste sushi i Japan så langt. I Japan har de spring break, og det gav oss en unik mulighet til å dra til sydligere strøk. Valget falt på Okinawa, en øy i stillehavet som er en del av Japan, men Sør-Korea er nærmere enn denne øyen. Amerika har en militærbase her og vi fikk endelig spist god internasjonal mat. ”Fastlands” Japan har hovedsakelig japansk mat... hvilket kan bli litt enfoldig i lengden.

Når jeg her skriver oss og vi, snakker jeg om meg og Juliana, en fantastisk jente fra Columbia som jeg har møtt her nede. Vi møttes i japansk nivå 1, og har holdt sammen siden da;o) Vi vet at vi mest sannsynlig ikke har mye tid sammen, men vi nyter den tiden vi har og reiser rundt. Jeg skal reise rundt i Sør-Øst Asia med henne og noen andre venner i slutten av mai, og i begynnelsen av mai har vi noe som kalles Golden Week som er en uke fri grunnet nasjonale høytider, og vi planlegger en firedagers tur til Tokyo, så det tror jeg blir supert.

Våren har endelig kommet – vi hoppet fra 10 grader og regn til 25 grader og skyfrihimmel iløpet av en helg – og i kveld er det clubbing i Osaka for alle pengene. Jeg har egentlig ikke penger for mat for resten av april eller mai, men jeg vil lytte til verdens fremste økonomer og kommer meg ut av denne resesjonen så best jeg kan ved å: Spend, spend, spend! Jeg må nok ty til mitt personlig IMF – Mamma fondet, før mandag;o)

Jeg kommer dessverre ikke hjem før 10.juli, for som jeg nevnte skal jeg reise fra Japan til Kina i slutten av mai, og besøke: Thailand, Laos, Vietnam, Cambodia og tilbake til Thailand og derfra til Norge. Men, jeg skal prøve å holde dere oppdatert (litt mindre detaljert muligens enn nå;o)

Gleder meg til vi sees igjen,

Stor klem fra Sebba.