Jeg sitter her og tenker gjennom historier som har satt seg iløpet av de siste årene. Ikke alle selverfart. Historier om venner og deres ville påfunn. Historier om professorer, og komplett fremmede. Og, glassvegger vi alle har løpt inn i. Det er mye jeg har vært igjennom de siste årene som gjør at jeg føler meg fortjent til mitt kallenavn som ble gitt meg første året på universitetet i London. The Prostitute. Likeledes er det mange andre navn jeg sikkert kunne ha tatt til meg gjennom årenes løp. Lucky Bastard springer fort til minnet.
The Prostitute er vel kanskje å ta litt hardt i, eskorte eller vert er kanskje mer passende. I Japan kunne jeg nok ha tjent en formue. Hadde jeg fått 1000 yen for hvert bilde tatt av meg med en japaner ville jeg hatt råd til en middels billig bil. Jeg skulle nok ha satset på å være vert. Da prater du meg japanske damer, muligens menn, de skjønner ikke et ord av hva du sier, og du forstår ikke dem, men du holder dem med selskap på klubber og får penger for det. Ikke ille. Og vandrer man frem og tilbake i Shibuya crossing nok ganger kan man sikre seg en midlertidig modellkarriere. Sannheten er vel at det har blitt heller lite penger ut av det, dog jeg i Toulouse fikk €0.50 av en kar som kløyp meg i baken. Alle monner drar.
Det minner meg om en jente på videregående som alltid skulle stikke fingeren sin opp i rumpen på folk, uten noe forvarsel eller spesiell anledning. Jeg tok jo selvfølgelig igjen. Heller uheldig. Jeg hadde jo helt glemt at onsdag var hennes komando-dag, og hun gikk i lårkort skjørt. Forøvrig samme jente som noe senere feiret bursdagen sin på et utested i Oslo, en uterestaurant på tre plan, hvor vi satt på den tredje, og hun drar ned strømpebuksen, løfter skjørtet, glir sakte ned mellom bordet og trebenken og begynner å lette på trykket. "Hva faen er det du gjør" utbryter hennes vennine ved siden av, "du tisser på vesken min, og det sitter folk under oss." Hvorpå hennes venninne svarer, "Jeg gidder ikke gå helt ned for å gå på do når jeg kan gjøre det her. Jeg er ferdig uansett nå." Så smilte hun og fortsatte samtalen hun egentlig ikke hadde stoppet. Eller om min andre klassvenninne som i full lykkerus skrævet villig og stappet en halvgrillet grillpølse opp i dåsa uten noen spesiell foranledning. Hun ble senere kjent som fessa. Nok om det.
Heldigvis møte man mennesker gjennom livet som veileder og rettleder. Som min amerikanske lærer i Japan, profsssor Scott, (forøvrig vokst opp i et godt øvre middelklasse hjem i New York og putet i public school: "What where they thinking. My parents. Well, I survived. barely."), som hadde svært stor tro på sine studenter.
Professor: "It is true. I can´t make this up." Slik startet timen.
Hvorpå verdens mest irriterende, smiskende, selvfremmende og sosialt tilbakestående amerikaner svarer tilbake,
Smartass: "Sure you could."
Og læreren som fortsetter.
Professor: "But I couldn´t. See, you can't make this up. Or, well...yeees, we could. We are all intelligent people. That's why we are here. Because we are intelligent. Perhaps not as intelligent as the person we see at the movie here - who by the way happens to be a very good friend of mine...mmm..very good friend. Very interesting guy, very smart. Yes, we are good friends. He lives in Spain. Could you live in Spain? Or just vacation? I´m sure one could live in Spain."
Smartass: "I don´t think you could live in Spain."
Professor: "Sure you could. Good weather."
Smartass: "Yes."
Professor: "Not like here."
Smartass: "No."
Professor: "Yes. We are all intelligent people. that's why we are here. You should not listen to me. Go out, explore Japan."
Han hadde jeg i tre fag. Det var det han sa hver time. Det og hvor uhelding det var at KIA, bilmerket, het KIA. "Killed in Action, what where they thinking?" Hmmm, vill gjettning, kanskje de ikke hadde måttet gjennomgå traumene av New York public school education? Det var slik jeg fikk tre A'er i Japan.
lørdag 21. november 2009
Bakpermen på en faglitterær bok fra 60-tallet...
er preget av en kortfattet tekst. Ugjennomtrengelig for den ufaglærte og uinteressant for de fleste, samt et bilde av personen som har brakt denne kommende tremasakeren til et forlag og fått tvunget den ut for 'allmenhetens beste'. Navnet på boken kan variere, men bildet er det samme. Svart/hvitt, flaskebunnsbriller, samme sveis, litt langt men ikke halvlangt, ører synlige, men luggen til stede, et klokt, men litt fjernt blikk, og et uttrykk som kun de lærde kan ha. Det er den norske akademiske 60-tallsmannen.
Jeg trodde den rasen var utdødd, om ikke i England - der dør man ikke, man blir kun gråere - så udiskutabelt i Norge. Men så en dag sto han der. Lys levende, personifikasjonen av et bilde jeg trodde kun fantes i svart/hvitt på bakpermen av en bok jeg aldri kommer til å lese, og i farger! Flere farger. Jeg tar mål av dette vesenet jeg trodde forsvant en gang sent ut på 80-tallet. Gule cordfløyelsbukser, rettlegget, nei vent, rett og slett...rett, fra overhoftene til ned i skoene. De brune skinnskoene. Koksgrå ullvest, med V-hals. Hvit skjorte med røde striper, vinrødt slips med små, blå ruter. Slipsspenne i gull. Og selvfølgelig, tweedjakken, med skinnbiter på albuen.
Vi startet å konversere, for det er det det kalles. Konversere. Han kunne fortelle hvor henrykt han hadde vært over å finne ut at han og hans farfar hadde de samme målene, og at han nå endelig kunne ta i bruk hans gamle dresser. Og hvordan det hadde vært fabelaktig å besøke sin søster i Oxford, der hun var med noen venninder, hvorpå de efter osten, og et glass med port (portvin), spaserte, eller spankulerte, det var neimen ikke godt å stedfeste, hadde hygget seg over noen særdeles uflide og udiskutabelt berusede unge studenter og studinner.
Vi moret oss over studenter i dag, og deres utsvevende liv som vi begge hadde ulike erfaringer med. Mitt om mulig mer enn hans. Og vi ble straks dus, og diskuterte religion og tro. For det var hans felt, teologistudier, primært katolsk. Min kunnskap på feltet er heller mangelfull, men ikke mine meninger rundt det. Vi ble sittende å prate, da blikket hans falt på en CD glemt igjen av en tidligere husgjest. En innspilling av... han tok den opp og studerte den nøye. "Dette er da strålende. Hvor har du fått denne fra?" Jeg svarer at den finnes på amazone. Jeg var sjokkert over at han kjente til den. Kjente til den? "Selvfølgelig". Ja, selvfølgelig... "Spor tre er fabelaktig, og arien er spesielt nydelig. Denne C - D 'en må jeg kjøpe." For det var slik det ble sagt, ikke CD, men C, D. Jeg tror aldri jeg har sett noen så rejoiced over en innspilling på St. Paul's, hverken før eller etter.
Det var klart at dette var en oppvakt ung mann, faktisk ikke eldre enn nettopp fylt tredve. En passende alder for en ung mann fordypet i akademikernes verden. En meget kunnskapsrik ung herremann, det skulle vise seg som var bereist både i bøkenes verden og verdens verden. Jeg måtte kunne ta meg den frihet og spørre, "Beklager, hvor er De fra? Jeg beklager, du?"
Smilet mitt stivnet. Litt. Det var meget jeg kunne ha forventet meg, men ikke det. Det var simpelthen ikke mulig. "Vet de hvor det er?" Spørsmålet var rettet til oss alle. Jeg begynte å regne, og tiltross for mine elendige mattekunnskaper var ikke dette regnestykket videre utfordrende. 30-23 = 7. Syv år tilsvarer barneskolen. Barneskolen kan virke som et helt liv, eller minst et halvt som forsåvidt stemmer, jeg brukte syv år før eg kom inn i det og syv år på å komme ut av det. Men det er fremdeles kun syv år.
"Ja," svarer jeg, "jeg vet godt hvor det er."
"Hvor kommer du fra?"
"Svartskog," svarer jeg.
"Neimen, skulle du sett..."
"Ja," svarer jeg, "vi er jo nærmest naboer. Hvor på Nordby er du fra?"
"Kjenner du til Nesset?"
Jeg begynte å tenke på alle de gangene jeg har vandret gjennom skogen, langs glatte svaberg, bartrær, omkranset av fuglesang. Svartskog, inn til Sjødalstrand, gjennom den trange, korte stien til Nebba og så Nesset og kiosken. Det er kun den kiosken. Og et senter. Et senter, det skulle vise seg, at vi begge hadde jobbet på. Jeg på H&M, han på Obs-bygg.
Jeg trodde den rasen var utdødd, om ikke i England - der dør man ikke, man blir kun gråere - så udiskutabelt i Norge. Men så en dag sto han der. Lys levende, personifikasjonen av et bilde jeg trodde kun fantes i svart/hvitt på bakpermen av en bok jeg aldri kommer til å lese, og i farger! Flere farger. Jeg tar mål av dette vesenet jeg trodde forsvant en gang sent ut på 80-tallet. Gule cordfløyelsbukser, rettlegget, nei vent, rett og slett...rett, fra overhoftene til ned i skoene. De brune skinnskoene. Koksgrå ullvest, med V-hals. Hvit skjorte med røde striper, vinrødt slips med små, blå ruter. Slipsspenne i gull. Og selvfølgelig, tweedjakken, med skinnbiter på albuen.
Vi startet å konversere, for det er det det kalles. Konversere. Han kunne fortelle hvor henrykt han hadde vært over å finne ut at han og hans farfar hadde de samme målene, og at han nå endelig kunne ta i bruk hans gamle dresser. Og hvordan det hadde vært fabelaktig å besøke sin søster i Oxford, der hun var med noen venninder, hvorpå de efter osten, og et glass med port (portvin), spaserte, eller spankulerte, det var neimen ikke godt å stedfeste, hadde hygget seg over noen særdeles uflide og udiskutabelt berusede unge studenter og studinner.
Vi moret oss over studenter i dag, og deres utsvevende liv som vi begge hadde ulike erfaringer med. Mitt om mulig mer enn hans. Og vi ble straks dus, og diskuterte religion og tro. For det var hans felt, teologistudier, primært katolsk. Min kunnskap på feltet er heller mangelfull, men ikke mine meninger rundt det. Vi ble sittende å prate, da blikket hans falt på en CD glemt igjen av en tidligere husgjest. En innspilling av... han tok den opp og studerte den nøye. "Dette er da strålende. Hvor har du fått denne fra?" Jeg svarer at den finnes på amazone. Jeg var sjokkert over at han kjente til den. Kjente til den? "Selvfølgelig". Ja, selvfølgelig... "Spor tre er fabelaktig, og arien er spesielt nydelig. Denne C - D 'en må jeg kjøpe." For det var slik det ble sagt, ikke CD, men C, D. Jeg tror aldri jeg har sett noen så rejoiced over en innspilling på St. Paul's, hverken før eller etter.
Det var klart at dette var en oppvakt ung mann, faktisk ikke eldre enn nettopp fylt tredve. En passende alder for en ung mann fordypet i akademikernes verden. En meget kunnskapsrik ung herremann, det skulle vise seg som var bereist både i bøkenes verden og verdens verden. Jeg måtte kunne ta meg den frihet og spørre, "Beklager, hvor er De fra? Jeg beklager, du?"
Smilet mitt stivnet. Litt. Det var meget jeg kunne ha forventet meg, men ikke det. Det var simpelthen ikke mulig. "Vet de hvor det er?" Spørsmålet var rettet til oss alle. Jeg begynte å regne, og tiltross for mine elendige mattekunnskaper var ikke dette regnestykket videre utfordrende. 30-23 = 7. Syv år tilsvarer barneskolen. Barneskolen kan virke som et helt liv, eller minst et halvt som forsåvidt stemmer, jeg brukte syv år før eg kom inn i det og syv år på å komme ut av det. Men det er fremdeles kun syv år.
"Ja," svarer jeg, "jeg vet godt hvor det er."
"Hvor kommer du fra?"
"Svartskog," svarer jeg.
"Neimen, skulle du sett..."
"Ja," svarer jeg, "vi er jo nærmest naboer. Hvor på Nordby er du fra?"
"Kjenner du til Nesset?"
Jeg begynte å tenke på alle de gangene jeg har vandret gjennom skogen, langs glatte svaberg, bartrær, omkranset av fuglesang. Svartskog, inn til Sjødalstrand, gjennom den trange, korte stien til Nebba og så Nesset og kiosken. Det er kun den kiosken. Og et senter. Et senter, det skulle vise seg, at vi begge hadde jobbet på. Jeg på H&M, han på Obs-bygg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
