søndag 12. desember 2010

Jenter i alle aldre...

Til tross for at jeg har levd og strevd tjuefire sommere, opplevd verden, og oppdaget til min forbløffelse at flere av mine jamgamle venner allerede har presset ut unge nummer to, faller det enda ikke naturlig å kalle meg selv ”mann”. Likeledes føles det unaturlig å omtale det andre kjønn som ”kvinner”. Jeg snakker om jenter.

Regnskapsføreren vår på kontoret, er en søt jente på sekstiseks. Jeg forsøkte meg med beskrivelsen ”en ung kvinne”, men det ble bastant skutt ned, med en kraft som kun de som har opplevd krigen kan gjøre. Er det på tide å revurdere bruken av ”jente?”, og introdusere ”kvinne” i vokabularet? Nei. For meg er hun stadig enn en ung pike i midten av sekstiårene. Desillusjonert? Kanskje, men da jeg ikke ser ut til å bryte grensen fra gutt til mann med det første ser jeg ingen grunn til at motparten skal gjøre det heller.

Jeg møtte en søt jente på en filmkveld ambassaden arrangerte for noen måneder siden. Japansk, med solide norskkunnskaper. Hun kom ifølge med en norsk jente på tjuefem. Jeg anslo at den japanske jenta var omtrent på samme alder, kanskje litt eldre. Vi snakket en del, og hun gjorde såpass inntrykk at jeg nevnte dette møtet for førstesekretæren da han spradet forbi. Han ble nysgjerrig på hvem dette var. Hun har et japansk tostavelsesnavn med samme kombinasjon, men la oss for moroskyld kalle henne: Mini, da det fungerer på begge språk.

Førstesekretæren himler med øynene og gliser: ”Jente?! Gutter(det er det han kaller oss, da han er mann), dere er klar over at denne ”jenta” er åtteogtredve?” Guttene får hakeslepp. Til vi møter henne igjen. Det er tydeligere nå at Mini er over tjuefem, men hun er likefullt en jente.

For i Japan kan man være så ung man vil, så lenge man måtte ønske. Det må være dette Peter Pan kalte Neverland. Lurer på hvor ofte Michael Jackson dro hit. Jenter fra tjue og oppover går kledd i Mary-had-a-little-lamb-kostymer, skolejenteuniformer, og popgrupper populære på 90-tallet gjenoppstår som like unge, tjueår senere. Smap. Ungjenter på noeogtredve fniser da du passerer dem, og moren i rulletrappen sammen med sin tretten år gamle datter gir tulla et lite dult i siden for å gjøre henne oppmerksom på de utenlandske guttene. Jenta snur seg blygt, eller uinteressert vekk, mens moren blunker, og smiler. Hun kunne godt vært i slutten av tjueårene, tenker jeg, og blunker tilbake.

Gutt møter kvinne...

E-postadressen hennes kan antyde at hun er født i 1957, men det er umulig å fastlå. Hun er japansk. De eldes ikke som Europeere. Første gang jeg så henne tippet jeg 37. Etter å ha møtt henne noen ganger, og sammenlignet med andre japanere har jeg lagt til femten år. Hvis hun da faktisk er 57, det vil si 53, så er hun ett år eldre enn min mor. Hun inviterte meg på kaffe.

Jeg har møtt henne to ganger tidligere. Hun har et svært vanlig navn, en tostavelseskombinasjon etterfulgt av –ko, men la oss for enkelthetsskyld kalle henne Koko. Som med Mini møtte jeg Koko på ambassadens filmkveld. Jeg hilste henne som jeg hilser på alle andre. Vi snakket om enkle ting. Norge, Japan, reise. Vi sa ikke mye, for filmen spiltes, men vi sto nå der sammen.

Neste gang hun kom hadde hun tatt med seg en bok, på engelsk. Den handlet om fred og andre filosofiske spørsmål. Hun tenkte den passet for meg. Det var en takk for vår ”happy talk” uken før. Jeg ble veldig overrasket, og glad, og begynte igjen å tenke på hvor flott det japanske folket er. Gavekulturen er stor her, sammen med generell høflighet, og vennlighet. Jeg har jo allerede en eldre japansk venn som inviterer meg på jazzkonserter, gir meg små gaver da vi møtes, og introduserer meg for spennende mennesker, så at denne jenta ønsket å høre mer om Norge over kaffe tok jeg for god, vel, Starbuckskaffe. Jeg takket for vennligheten, og aksepterte tilbudet om kaffe en dag. Det er alltid hyggelig med nye bekjentskaper, uavhengig av kjønn, alder og nasjonalitet.

Det startet rolig. Vi mailet om praktiske ting, møtested, tid etc. Kaffe ble drukket, og samtalen fløt bra. Vi vandret rundt. Hun hadde aldri sett julebelysningen i Midtown, som jeg syntes var rart da jeg har sett det ca femten ganger, så jeg tok henne dit. Vi hadde pratet i tre timer, om alt. Jeg visste ikke helt hvordan vi skulle avslutte dette møtet, men vi kom nå til metroen, og jeg takket for kvelden og dro hjem. Vi sees på filmkveld, sa jeg. Kanskje museum, sier hun. Kanskje det, sier jeg.

Så startet det. Godnatt melding:

I wish you could stay in Japan, is it possible?

Det ville bli vanskelig, da visumet mitt utløper I januar.


So, first I will go to Norway...


Eh, ok. Bra at du vil til Norge. Profileringen har virket. De påfølgende mailene var omtenksomt nok ulike jobbmuligheter.


I have friends at this and this company. Perhaps you can work there, and stay in Japan?


Takk for det, men jeg gleder meg faktisk til å komme hjem. Jeg har ikke lyst til å jobbe som engelsklærer i Japan.


Så ble det tyst. Til denne meldingen ramlet inn:


I want to listen to your happy talk, even every day.

Og dagen etterpå:

Emne: Phone

Want to listen to your voice today.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å slå opp med noen jeg ikke er sammen med. Ubehaget med å måtte svare på dette ledet til en rekke kreative forslag fra min norske og svenske kollega. Men de mest kreative kom vel strengt tatt fra meg selv.

Jeg vurderte den sørgelige, dramatiske versjonen:

Beklager, Sebastian har blitt deportert, han får aldri komme inn i landet igjen.

Den litt for påfallende klisjeen:

Hei Koko, dette er kjæresten min, fra Norge. Du vet, den personen jeg ikke har nevnt i det hele tatt siden vi traff hverandre.

Og en tilnærmet sannhet:

Beklager, Mamma liker ikke at jeg dater jenter eldre enn henne.

Men jeg valgte:

Ærlighet, og fikk omsider komponert en mail hvor jeg forklarte at jeg tror hun har fått feil inntrykk av vårt ene kaffemøte. At jeg kun er interessert i vennskap, og at hun har sendt signaler som tyder på noe annet.

Hvorfor jeg ikke tok telefonen da hun ringte? Svaret: Dødt batteri, og lange dager på jobb. Sannheten? For jeg hadde skrudd den av som en reaksjon på mailen med tittlen “phone”.

Hun takket for ærlig mail. Hun forklarte det med at hun var umoden, litt dårlig engelsk, og ikke vant med å skrive e-post. Men la oss møtes på museum, som vi snakket om sist. Umoden… Kanskje hun faktisk er 37?

Greit. Vi møttes igjen. Closure. Hyggelig, som sist. Ikke flørtende, ikke påtrengende. Vi er på musikkmuseum. Vi er der i maks 1,5 timer. Guidet. Museet stenger, vi går til metroen. Det er ikke mer å si. Men stillheten må fylles med noe. Vi sees på filmkveld sier jeg. 14.desember. Hun er på maillisten, det kan ikke unngås. Dørene lukkes, metroen kjører. Tyst. To dager. Så:

Emne: Christmas Eve.

I want to make sure how the plan of Christmas Eve is. Are your work off that day? So, what time will the meeting time be?

Jeg skjønner: Ingen verdens ting.

Jeg svarer kjapt. Filmkveld er 14., ikke 24.

Hun holder frem:

You said we will meet on Xmas Eve, I am looking forward to seeing you!

Beklager da har du misforstått meg, i alle høyeste grad. På julaften er jeg i Hiroshima, med familien min. Underforstått, jeg ville ikke møtt deg på julaften, selv om familien min hadde vært i Hiroshima uten meg.

I Japan er Julen den høytiden hvor jenter må ha kjæreste. Det er ingenting tristere enn å ikke ha kjæreste i julen. Joa, fordi det er mye tristere enn ikke å ha kjæreste i februar? Ser den. Spesielt i et land hvor man ikke feirer jul.

Really? When we had a coffee meeting, you said we will meet on Xmas Eve. So, I am looking forward to seeing you so much. Then when are you available instead?

Virkelig, sa jeg det? Plutselig føler jeg meg veldig opptatt. Så opptatt at jeg glemmer å svare. Strategien ser ut til å fungere, til jeg fire dager senere får en hyggelig melding:

Hi! I hope you feel good both physically and mentally. What are you doing today? Waiting for our happy meeting!

Og i mitt stille sinn fordømmer jeg de sosiale sperrer som hindrer meg i å svare:

I'm sorry, I have had a mental breakdown. I'm no longer happy, simply depressed. Always. I do not want you to see me in the state I'm in. Take care, all the best.

fredag 9. juli 2010

Halvpris kan du få gratis av meg...

En mann kommer inn i butikken. Betaler for en jakke til sønnen sin. 399. Går ut av butikken. Fem minutter senere kommer han tilbake. Samme pose, samme jakke og kviteringen i hånden. 'Denne jakke, ikke salg?'
'Nei,' svarer jeg, ser på jakken, ser på kviteringen, ser på salgsstativet, ser på mannen, 'den jakken er ikke på salg.'
'Da vil jeg ikke ha den.' Jeg gir mannen pengene tilbake, sønnen smiler høflig, de går videre. Fem nye minutter går, de kommer tilbake med en ny jakke. Den andre var mye finere, i min mening, men det er nå så. Jakken har kostet 899, nå er det 50% avslag. 449,50.
'Denne jakke, den er salg, ja?' Det er ikke et spørsmål, det er det aldri. '
Ja, det er den' sier jeg tamt 'og ser på den store røde lappen med 50%. Jeg slår inn varen.
'Nei, det er ikke 899, det er salg, 50 prosent!'
'Det stemmer, jeg har ikke trukket fra enda.' Vi er gode venner igjen. Han betaler med de pengene han fikk igjen.
'Da blir det 50,50 å betale.' sier jeg. Han ser på meg.
'Den koster ikke det samme som den andre jakke?'
'Nei, den har kostet 899, men nå er den på salg, men det blir litt mer enn den andre jakken.'
Han mumler litt, 'Ja,ja, 50 kroner er ingen ting. Jeg betaler med kort.' Det er et gullkort. Vi venter, kjøpet går igjennom, han ser blidt opp.'Det er billig når det er salg,' smiler han bredt.
'Ja, det har du helt rett i', smiler jeg tilbake.
'Takk skal du ha, det er godt med varm jakke i kaldt vær. Ikke sant, sønn.' Sønn nikker. De smiler, han takker, de går videre, til neste røverkjøp.

lørdag 9. januar 2010

I present to you, the Q-Flue...

Whilst The European Council will determine whether or not the pharmaceutical industry and the WHO have worked together in orchestrating a vaccination campaign in favor of their economic interests, a new flue has arrived. Old MacDonald's farm animals are one by one getting sick, and now it is Gerald the goats' turn to shine. Facebook's FarmVille won't save them as goat flue attacks the Netherlands.

I can't wait for the Whale flue, originating in Norway, Japan and China, by Whales with a cold sneezing on whalers and whaling activists, obliterating the Eurasian continent before global warming will change the currents and lead the whales sick and astray to other continents...Oh no, oh no how dark it looks. 2012 seems one year closer than 10 days ago...

http://www.aftenposten.no/helse/article3447457.ece

torsdag 7. januar 2010

Alle barn ønsker seg en rik onkel i Amerika...

som kan dø og som man kan arve masse penger fra. Dessverre for mine nevøer og nieser må de nøye seg med en fattig onkel i London, som rett før jul knapt nok har råd til en flybillett hjem etter å ha brukt opp hele studielånet på...vel, ting som føltes riktig å bruke penger på da.
'Suvenir' er et ord som ikke finnes i mitt vokabular, og tanken om nøye planlagte gaver kan du få gratis av meg. Julegaver er det værste, og årets julehandel til de unge, håpefulle ble ingen større suksess en fjorårets. Jeg var på jobb 22. desember da min søster ringte uforventet.

'Hva, du kommer og henter gavene på jobben om én time?...Problem? Nei, inget problem, har bare ikke fått pakket inn enda. Sees snart' Ho,ho,ho, god jul unger hummrer onkel Sebastian mens han kaster seg rundt i butikken, river med seg det han har fått tak i fra H&M, for de pengene han har tjent så langt ved å jobbe på H&M, og stappe det ned i H&M gaveesker. Pokker, ingen flere lapper til å klistre over prisen. Og ingen merkelapper. Da blir det kulepenn-god-jul på lokket. 25 penner. Alle med blekk. Ingen med blekk som skriver. Klokken går. Sjefen stirrer olmt.
'Er det privat?'
'Eh, søster kommer snart for å hente gaver...'
'Det får du ta på bakrommet.'
'På prøverommet?'
'På spirerommet.'
'Ok, flott!' jeg rekker å snu 180 grader.
'I pausen!' 180 grader til. 360, yes!
'Eh, ja, flott, enda bedre. Jada, ikke nå nei, det vet jeg, vet du, at jeg vet. Nettopp.'
Oh no, søster i anmarsj. God jul, klem, stress!!, Nesten ferdig, får det om en time. Du skal shoppe? Strålende.
Pause
30 minutter.
30 minutter, 6 unger, det blir 5 minutter per barn, eske, klær, lapp. Ble visst ikke lunsj i dag, nei. Gaver utveksles, alle er glade. Søster er glad, barna er glade, onkel er...vel, berget frem til juli, da alle barn har bursdag og vil ha gaver gjen. Da har fattige onkel i London tid til å bruke opp neste del av studielånet på ting som, vel, føltes riktig for onkel å bruke penger på da.

Takk og lov at barna glemmer hva de har fått to minutter etter at de har pakket det opp, og at det i det fulle og det hele ikke betyr noe med gavene, så lenge man utnytter tiden fra de er 0-80 med å være sammen med dem, støtte dem og lære av dem. Jeg tror vi alle kan være glade for, i lengden, at jeg ikke er rike onkel låst fast i Amerika, men fattige onkel i London som betaler tur-retur billet med ryanair med siste rest av mastercardet, for å besøke familien.

Mo i Rana, ekke det i Iran a?

Særiøst? Det morsommeste som er yttret i vår stue. Under følger gullkorn fra min søster, fanget opp i ulike anledninger:

Victoria på julaften: "Bassam, kan ikke du ta et bilde av meg? Jeg vet du har lyst til å ta et bilde av meg. Jeg er klar når du er klar...Jeg er klar nå."

Victoria hjemme fra skolen: "Emil, du er en stor egoist! Jeg har vært på skolen hele dagen, danset i to timer og er sliten, også vil du at jeg skal hente vann til deg, og jeg får ikke lov å ligge på sofaen? Jeg trodde du var mannen i huset jeg, men det er jeg som har hentet ved og tent opp i peisen. Jeg er mer mann enn deg og Sebastian til sammen."

Eller Victorie i førjulsstemning:
HEEEii Bassam<3
som du vet har jo mamma bursdag på fredag, så jeg tenkte jeg skule ta henne med på kino,
så skal emil betale for en café eller noe.
Så må jo du bidra med en bursdaggave og mamma ønsker seg jo et kamera men det kan vi heller ta til julegave, og så ønsker hun seg michalel jackson cden "this is it" så hvis du hadde overført noen penger til kontoen min eller noe så kunne ejg kjøp den for deg til henne :)
hun ønsker seg også litt cden melody gardot... så hvis du er en rik studen kan du jo kjøpe begge til henne
fra Nuppeee

Den siste mailen fikk jeg etter å ha overtrukket mastercardet med 2000 kroner...