I present to you, the Q-Flue...

Whilst The European Council will determine whether or not the pharmaceutical industry and the WHO have worked together in orchestrating a vaccination campaign in favor of their economic interests, a new flue has arrived. Old MacDonald's farm animals are one by one getting sick, and now it is Gerald the goats' turn to shine. Facebook's FarmVille won't save them as goat flue attacks the Netherlands.

I can't wait for the Whale flue, originating in Norway, Japan and China, by Whales with a cold sneezing on whalers and whaling activists, obliterating the Eurasian continent before global warming will change the currents and lead the whales sick and astray to other continents...Oh no, oh no how dark it looks. 2012 seems one year closer than 10 days ago...

http://www.aftenposten.no/helse/article3447457.ece

Alle barn ønsker seg en rik onkel i Amerika...

som kan dø og som man kan arve masse penger fra. Dessverre for mine nevøer og nieser må de nøye seg med en fattig onkel i London, som rett før jul knapt nok har råd til en flybillett hjem etter å ha brukt opp hele studielånet på...vel, ting som føltes riktig å bruke penger på da.
'Suvenir' er et ord som ikke finnes i mitt vokabular, og tanken om nøye planlagte gaver kan du få gratis av meg. Julegaver er det værste, og årets julehandel til de unge, håpefulle ble ingen større suksess en fjorårets. Jeg var på jobb 22. desember da min søster ringte uforventet.

'Hva, du kommer og henter gavene på jobben om én time?...Problem? Nei, inget problem, har bare ikke fått pakket inn enda. Sees snart' Ho,ho,ho, god jul unger hummrer onkel Sebastian mens han kaster seg rundt i butikken, river med seg det han har fått tak i fra H&M, for de pengene han har tjent så langt ved å jobbe på H&M, og stappe det ned i H&M gaveesker. Pokker, ingen flere lapper til å klistre over prisen. Og ingen merkelapper. Da blir det kulepenn-god-jul på lokket. 25 penner. Alle med blekk. Ingen med blekk som skriver. Klokken går. Sjefen stirrer olmt.
'Er det privat?'
'Eh, søster kommer snart for å hente gaver...'
'Det får du ta på bakrommet.'
'På prøverommet?'
'På spirerommet.'
'Ok, flott!' jeg rekker å snu 180 grader.
'I pausen!' 180 grader til. 360, yes!
'Eh, ja, flott, enda bedre. Jada, ikke nå nei, det vet jeg, vet du, at jeg vet. Nettopp.'
Oh no, søster i anmarsj. God jul, klem, stress!!, Nesten ferdig, får det om en time. Du skal shoppe? Strålende.
Pause
30 minutter.
30 minutter, 6 unger, det blir 5 minutter per barn, eske, klær, lapp. Ble visst ikke lunsj i dag, nei. Gaver utveksles, alle er glade. Søster er glad, barna er glade, onkel er...vel, berget frem til juli, da alle barn har bursdag og vil ha gaver gjen. Da har fattige onkel i London tid til å bruke opp neste del av studielånet på ting som, vel, føltes riktig for onkel å bruke penger på da.

Takk og lov at barna glemmer hva de har fått to minutter etter at de har pakket det opp, og at det i det fulle og det hele ikke betyr noe med gavene, så lenge man utnytter tiden fra de er 0-80 med å være sammen med dem, støtte dem og lære av dem. Jeg tror vi alle kan være glade for, i lengden, at jeg ikke er rike onkel låst fast i Amerika, men fattige onkel i London som betaler tur-retur billet med ryanair med siste rest av mastercardet, for å besøke familien.

Mo i Rana, ekke det i Iran a?

Særiøst? Det morsommeste som er yttret i vår stue. Under følger gullkorn fra min søster, fanget opp i ulike anledninger:

Victoria på julaften: "Bassam, kan ikke du ta et bilde av meg? Jeg vet du har lyst til å ta et bilde av meg. Jeg er klar når du er klar...Jeg er klar nå."

Victoria hjemme fra skolen: "Emil, du er en stor egoist! Jeg har vært på skolen hele dagen, danset i to timer og er sliten, også vil du at jeg skal hente vann til deg, og jeg får ikke lov å ligge på sofaen? Jeg trodde du var mannen i huset jeg, men det er jeg som har hentet ved og tent opp i peisen. Jeg er mer mann enn deg og Sebastian til sammen."

Eller Victorie i førjulsstemning:
HEEEii Bassam<3
som du vet har jo mamma bursdag på fredag, så jeg tenkte jeg skule ta henne med på kino,
så skal emil betale for en café eller noe.
Så må jo du bidra med en bursdaggave og mamma ønsker seg jo et kamera men det kan vi heller ta til julegave, og så ønsker hun seg michalel jackson cden "this is it" så hvis du hadde overført noen penger til kontoen min eller noe så kunne ejg kjøp den for deg til henne :)
hun ønsker seg også litt cden melody gardot... så hvis du er en rik studen kan du jo kjøpe begge til henne
fra Nuppeee

Den siste mailen fikk jeg etter å ha overtrukket mastercardet med 2000 kroner...

The Prostitute...

Jeg sitter her og tenker gjennom historier som har satt seg iløpet av de siste årene. Ikke alle selverfart. Historier om venner og deres ville påfunn. Historier om professorer, og komplett fremmede. Og, glassvegger vi alle har løpt inn i. Det er mye jeg har vært igjennom de siste årene som gjør at jeg føler meg fortjent til mitt kallenavn som ble gitt meg første året på universitetet i London. The Prostitute. Likeledes er det mange andre navn jeg sikkert kunne ha tatt til meg gjennom årenes løp. Lucky Bastard springer fort til minnet.

The Prostitute er vel kanskje å ta litt hardt i, eskorte eller vert er kanskje mer passende. I Japan kunne jeg nok ha tjent en formue. Hadde jeg fått 1000 yen for hvert bilde tatt av meg med en japaner ville jeg hatt råd til en middels billig bil. Jeg skulle nok ha satset på å være vert. Da prater du meg japanske damer, muligens menn, de skjønner ikke et ord av hva du sier, og du forstår ikke dem, men du holder dem med selskap på klubber og får penger for det. Ikke ille. Og vandrer man frem og tilbake i Shibuya crossing nok ganger kan man sikre seg en midlertidig modellkarriere. Sannheten er vel at det har blitt heller lite penger ut av det, dog jeg i Toulouse fikk €0.50 av en kar som kløyp meg i baken. Alle monner drar.

Det minner meg om en jente på videregående som alltid skulle stikke fingeren sin opp i rumpen på folk, uten noe forvarsel eller spesiell anledning. Jeg tok jo selvfølgelig igjen. Heller uheldig. Jeg hadde jo helt glemt at onsdag var hennes komando-dag, og hun gikk i lårkort skjørt. Forøvrig samme jente som noe senere feiret bursdagen sin på et utested i Oslo, en uterestaurant på tre plan, hvor vi satt på den tredje, og hun drar ned strømpebuksen, løfter skjørtet, glir sakte ned mellom bordet og trebenken og begynner å lette på trykket. "Hva faen er det du gjør" utbryter hennes vennine ved siden av, "du tisser på vesken min, og det sitter folk under oss." Hvorpå hennes venninne svarer, "Jeg gidder ikke gå helt ned for å gå på do når jeg kan gjøre det her. Jeg er ferdig uansett nå." Så smilte hun og fortsatte samtalen hun egentlig ikke hadde stoppet. Eller om min andre klassvenninne som i full lykkerus skrævet villig og stappet en halvgrillet grillpølse opp i dåsa uten noen spesiell foranledning. Hun ble senere kjent som fessa. Nok om det.

Heldigvis møte man mennesker gjennom livet som veileder og rettleder. Som min amerikanske lærer i Japan, profsssor Scott, (forøvrig vokst opp i et godt øvre middelklasse hjem i New York og putet i public school: "What where they thinking. My parents. Well, I survived. barely."), som hadde svært stor tro på sine studenter.
Professor: "It is true. I can´t make this up." Slik startet timen.
Hvorpå verdens mest irriterende, smiskende, selvfremmende og sosialt tilbakestående amerikaner svarer tilbake,
Smartass: "Sure you could."
Og læreren som fortsetter.
Professor: "But I couldn´t. See, you can't make this up. Or, well...yeees, we could. We are all intelligent people. That's why we are here. Because we are intelligent. Perhaps not as intelligent as the person we see at the movie here - who by the way happens to be a very good friend of mine...mmm..very good friend. Very interesting guy, very smart. Yes, we are good friends. He lives in Spain. Could you live in Spain? Or just vacation? I´m sure one could live in Spain."
Smartass: "I don´t think you could live in Spain."
Professor: "Sure you could. Good weather."
Smartass: "Yes."
Professor: "Not like here."
Smartass: "No."
Professor: "Yes. We are all intelligent people. that's why we are here. You should not listen to me. Go out, explore Japan."

Han hadde jeg i tre fag. Det var det han sa hver time. Det og hvor uhelding det var at KIA, bilmerket, het KIA. "Killed in Action, what where they thinking?" Hmmm, vill gjettning, kanskje de ikke hadde måttet gjennomgå traumene av New York public school education? Det var slik jeg fikk tre A'er i Japan.

Bakpermen på en faglitterær bok fra 60-tallet...

er preget av en kortfattet tekst. Ugjennomtrengelig for den ufaglærte og uinteressant for de fleste, samt et bilde av personen som har brakt denne kommende tremasakeren til et forlag og fått tvunget den ut for 'allmenhetens beste'. Navnet på boken kan variere, men bildet er det samme. Svart/hvitt, flaskebunnsbriller, samme sveis, litt langt men ikke halvlangt, ører synlige, men luggen til stede, et klokt, men litt fjernt blikk, og et uttrykk som kun de lærde kan ha. Det er den norske akademiske 60-tallsmannen.

Jeg trodde den rasen var utdødd, om ikke i England - der dør man ikke, man blir kun gråere - så udiskutabelt i Norge. Men så en dag sto han der. Lys levende, personifikasjonen av et bilde jeg trodde kun fantes i svart/hvitt på bakpermen av en bok jeg aldri kommer til å lese, og i farger! Flere farger. Jeg tar mål av dette vesenet jeg trodde forsvant en gang sent ut på 80-tallet. Gule cordfløyelsbukser, rettlegget, nei vent, rett og slett...rett, fra overhoftene til ned i skoene. De brune skinnskoene. Koksgrå ullvest, med V-hals. Hvit skjorte med røde striper, vinrødt slips med små, blå ruter. Slipsspenne i gull. Og selvfølgelig, tweedjakken, med skinnbiter på albuen.

Vi startet å konversere, for det er det det kalles. Konversere. Han kunne fortelle hvor henrykt han hadde vært over å finne ut at han og hans farfar hadde de samme målene, og at han nå endelig kunne ta i bruk hans gamle dresser. Og hvordan det hadde vært fabelaktig å besøke sin søster i Oxford, der hun var med noen venninder, hvorpå de efter osten, og et glass med port (portvin), spaserte, eller spankulerte, det var neimen ikke godt å stedfeste, hadde hygget seg over noen særdeles uflide og udiskutabelt berusede unge studenter og studinner.
Vi moret oss over studenter i dag, og deres utsvevende liv som vi begge hadde ulike erfaringer med. Mitt om mulig mer enn hans. Og vi ble straks dus, og diskuterte religion og tro. For det var hans felt, teologistudier, primært katolsk. Min kunnskap på feltet er heller mangelfull, men ikke mine meninger rundt det. Vi ble sittende å prate, da blikket hans falt på en CD glemt igjen av en tidligere husgjest. En innspilling av... han tok den opp og studerte den nøye. "Dette er da strålende. Hvor har du fått denne fra?" Jeg svarer at den finnes på amazone. Jeg var sjokkert over at han kjente til den. Kjente til den? "Selvfølgelig". Ja, selvfølgelig... "Spor tre er fabelaktig, og arien er spesielt nydelig. Denne C - D 'en må jeg kjøpe." For det var slik det ble sagt, ikke CD, men C, D. Jeg tror aldri jeg har sett noen så rejoiced over en innspilling på St. Paul's, hverken før eller etter.

Det var klart at dette var en oppvakt ung mann, faktisk ikke eldre enn nettopp fylt tredve. En passende alder for en ung mann fordypet i akademikernes verden. En meget kunnskapsrik ung herremann, det skulle vise seg som var bereist både i bøkenes verden og verdens verden. Jeg måtte kunne ta meg den frihet og spørre, "Beklager, hvor er De fra? Jeg beklager, du?"

Smilet mitt stivnet. Litt. Det var meget jeg kunne ha forventet meg, men ikke det. Det var simpelthen ikke mulig. "Vet de hvor det er?" Spørsmålet var rettet til oss alle. Jeg begynte å regne, og tiltross for mine elendige mattekunnskaper var ikke dette regnestykket videre utfordrende. 30-23 = 7. Syv år tilsvarer barneskolen. Barneskolen kan virke som et helt liv, eller minst et halvt som forsåvidt stemmer, jeg brukte syv år før eg kom inn i det og syv år på å komme ut av det. Men det er fremdeles kun syv år.
"Ja," svarer jeg, "jeg vet godt hvor det er."
"Hvor kommer du fra?"
"Svartskog," svarer jeg.
"Neimen, skulle du sett..."
"Ja," svarer jeg, "vi er jo nærmest naboer. Hvor på Nordby er du fra?"
"Kjenner du til Nesset?"

Jeg begynte å tenke på alle de gangene jeg har vandret gjennom skogen, langs glatte svaberg, bartrær, omkranset av fuglesang. Svartskog, inn til Sjødalstrand, gjennom den trange, korte stien til Nebba og så Nesset og kiosken. Det er kun den kiosken. Og et senter. Et senter, det skulle vise seg, at vi begge hadde jobbet på. Jeg på H&M, han på Obs-bygg.

Å resie er en opplevelse...

og å bosette seg utenfor landets grenser er en enorm erfaring.
Gjennom noen år i utlandet samler man seg mye kunnskap og historier som man ikke kan glemme. Mitt første møte med Storbritannia, da nærmere bestemt London, ble litt mer dramatisk enn forventet. Nattbusser som kjører andre veier enn planlagt kan føre deg til områder man helst ikke burde dratt, og jeg husker fremdeles min første samtale med en engelsk kvinne etter å ha blitt jaget gjennom en park, slått i bakhodet med et jernrør av en mann på sykkel, og endte opp i en midtrabatt skrikende etter hjelp: ”Do you want me to call the police?!” Hvorpå jeg svarer: ”Preferebly, yes.” Det er nå tre år siden mitt første sammenstøt i London, og ingenting har skjedd siden det, annet enn at spontanengelsken har blitt noe mer flytende og litt mindre ’polite’. Men: Ikke alle kan skryte på seg å ha blitt slått ned og forsøkt (han lyktes ikke) ranet andre dagen i et annet land, men en god historie blir det.

Det kan jo også kjapt nevnes at jeg på semesterutveksling i Japan fikk en knyttneve i ryggen, fordi jeg hadde snakket for høyt på toget, det var visst uhøflig når man var utlending. I en bisetning kan det da også fortelles at en full japaner begynte å dyrke meg ved å beføle mitt ansikt da han fant ut at jeg var nordmann og ikke amerikaner, dette da i Hiroshima.

På vei til mitt første ANSA UK arrangement ble jeg også forsøkt svindlet av transport of Londons tjenestemenn som hevdet en to timers togtur fra London til Bristol ville koste meg 125£, da den kostet 35£ på nettet. Det er i situasjoner som dette at det er greit å vite at man har et nettverk rundt seg, både i andre norske studenter, ANSA sentralt, ambassaden og sjømannskirken. Disse er numre som er greit å notere seg.

På den annen side har jeg hatt gleden av å møte mange store personligheter, deriblant fredsforskerens far, Johan Galtung både i London og Japan, hvor jeg i Japan hadde æren av å pakke sammen boksalget hans og bære kofferten hans til døren. Etter å ha tilbrakt over to år utenlands, både i Storbritannia og Japan, innser jeg at de studenter som velger å reise ut, uavhengig av land og kultur, er en egen art. Dette er venner og bekjente som har gitt så mange gode stunder at de knapt kan beskrives her, og en gjeng som ganske sikkert vil bli fremtidens nye personligheter.

På det politiske planet har ANSA Sentralt har jobbet aktivt for å få inn våre prioriterte toppsaker i Stortingsmeldingen om Internasjonalisering av Utdanning. Dessverre, ikke bare for ANSA, men også for store deler av norsk akademia, har stortingsmeldingen produsert lite annet enn døde trær og bortkastet blekk. Forhåpentligvis vil neste stortingsperiode vise seg lysere for oss utenlandsstudenter, i mellomtiden jobber ANSAs hovedstyre og nyvalgt president Karoline Myklebust for alle utenlandsstudenters interesse.

Det vi ser klart er at jo flere medlemmer ANSA har dess mer politisk gjennomslagskraft har vi. Ikke alle som reiser ut er interessert i å møte nordmenn, det er helt forståelig, men ANSA er her, både for de som er nye, og de som har vært her lenge, medlem eller ikke. Det er derfor bare å ta kontakt, enten man får en knyttneve i ryggen, et hyggelig møte, eller ønsker å engasjere seg for studentenes sak. Vi lytter mer en gjerne. På vegene av ANSA UK ønsker jeg dere et fantastisk år i UK, og andre steder vinden måtte føre dere.

Med vennlig hilsen,
Sebastian O. Villyn,
Landsleder i ANSA UK

Intervju med ANSA Nytt, "Hvorfor dro du til utlandet for å ta utdanningen din?"

Etter å ha fullført dramalinjen på Ski VGS, ett år i førstegangstjenesten og ett år på Universitetet i Oslo visste jeg at jeg ville ut og utforske verden utover Follos, og Norges grenser. Da jeg fant ut at jeg ønsket å studere internasjonale relasjoner og fred og konflikt studier falt det meg helt naturlig at dette var noe jeg måtte gjøre utenlands. At landet ble Storbritannia var mer et valg av studium enn studieland, så jeg er nå i Japan på semesterutveksling fra London Metropolitan University, som er utrolig spennende. Det er nå jeg faktisk har tid til å reise rundt og bli kjent med nye kulturer og språk, og det er en sjanse jeg er glad jeg ikke har latt gå fra meg.

Hva lærer du i Storbritannia som du ikke ville lært hjemme i Norge?
Å studere i utlandet åpner vinduer man aldri ville tenkt fantes. Å bo i en metropol som London, men internasjonale foreleser og konferanser tilfører noe unikt til utdannelsen utenom klasseromsundervisning. Gjennom kun to måneder i Japan har jeg allerede hatt muligheten til å delta på en APEC konferanse, noe man ikke ville hatt tilgang til i Norge, man møter kontakter som kan være viktig i fremtiden, og man får tid til å tenke nøye over hva man ønsker å gjøre videre. Mulighetene er utallige. Å være utenlands gjør at jeg setter mer pris på Norge, men samtidig ser hva som kunne ha vært bedre. Det glir raskt inn at Norge, eller Svartskog, ikke naturligvis er verdens sentrum, samtidig som man innser hvor privilegerte vi er som bor i et så vell fungerende/flott land.

Annet enn det faglige utbyttet, er det den språklige og sosiale kompetansen som følger med. Jeg valgt med viten et universitet som har en høyandel internasjonale studenter, slik at jeg ville ha muligheten til å møte mennesker fra hele verden. Noen ser høye skolepengesummer som avskrekkende, men for meg fungerer det som motivasjon for å gjøre mitt beste til en hver tid, samtidig som jeg utnytter alle ledige sjanser til å reise rundt og oppdage nye ting. Man lærer mye om andre kulturer, noe som setter sin egen livsførsel i perspektiv. Det jeg finner mest spennende er at uansett hvor man kommer fra i verden, på tvers av språkbarrierene, kulturelle snodigheter og religion har man alltid noe tilfelles, i hvert fall som student.

Hva ser du frem til i det kommende året som leder for ANSA UK?
Det mest spennende med å være del av en studentgruppe som ANSA UK, er muligheten til å møte andre norske studenter som har bestemt seg for å reise ut. Dette er studenter fra hele Norge, men en enorm spredning i interesser og fagretninger. Dette er et fantastisk nettverk å ha både mens man er ute, og når man kommer hjem.
ANSA UK har en bred studentmasse fra de som studerer samfunnsfag, til kunstfag og realfag, og selv om ikke alle nødvendigvis er interesserte i å møte andre norske studenter mens man er utenlands, er det alltid godt å ha et nettverk rundt seg i tilfelle noe skulle skje.
Storbritannia er det landet i verden med størst andel norske utenlandsstudenter, noe som stiller store krav både arrangementmessig i at man ønsker å gi noe til alle medlemmene, samtidig som man det er enormt viktig at man er beredskapmessig forberedt i tilfelle noe skulle skje. Det stiller krav til oss i et landsstyre, og gjør at jobben som leder er utrolig spennende. Jeg er stolt av å være del av et slikt nettverk.

Hvert år har ANSA UK som mål å arrangere faglige, sosiale og kulturelle arrangementer som samler norske studenter utenlands, de fleste arrangementene holdes over en helg, spredt rundt i studieåret. Alle medlemmer har muligheten til å delta. 17.mai feiringer, NorskArt - en kunstutstilling i regi av ANSA London hvor norske kunstnere har mulighet ti å stille ut sine verk, sport og underholdningsarrangementer, organisasjonskurs og næringslivssymposium er noen av de faste arrangementene ANSA UK enten arrangerer eller bistår med å arrangere. Det er utrolig morsomt å være med på denne prosessen, og jeg ser frem til alle disse møtene.
Særlig gleder jeg meg til organisasjonskurset som vil bli avholdt i oktober, og vil være det første arrangementet det nyvalgte ANSA UK styret har ansvar for å avholde. Her er det åpent for alle medlemmer enten man er førsteårsstudent eller holder på å avslutte en mastergrad.

Tips til andre fra ditt hjemsted som kanskje vurderer å ta utdanning i utlandet? Selv har jeg levd hele livet på Svartskog, og jeg vet personlig at beslutningen om å reise ut, vekk fra kjente og kjære tar tid. Det kan virke skremmende å ta det første steget, men når du først har kommet deg ut virker det som om det er ingen grenser for hvor du kan gå. Det er derfor det er godt å ha en organisasjon som ANSA i ryggen som støtter og veileder deg med det du måtte trenge. Jeg vil anbefale alle som leker med tanken om å reise utenlands å ta kontakt med ANSA. Kanskje du ender opp med å studere noe helt annet, et annet sted enn det du hadde ventet; noe som viser seg å være akkurat det du ønsket.