Å resie er en opplevelse...

og å bosette seg utenfor landets grenser er en enorm erfaring.
Gjennom noen år i utlandet samler man seg mye kunnskap og historier som man ikke kan glemme. Mitt første møte med Storbritannia, da nærmere bestemt London, ble litt mer dramatisk enn forventet. Nattbusser som kjører andre veier enn planlagt kan føre deg til områder man helst ikke burde dratt, og jeg husker fremdeles min første samtale med en engelsk kvinne etter å ha blitt jaget gjennom en park, slått i bakhodet med et jernrør av en mann på sykkel, og endte opp i en midtrabatt skrikende etter hjelp: ”Do you want me to call the police?!” Hvorpå jeg svarer: ”Preferebly, yes.” Det er nå tre år siden mitt første sammenstøt i London, og ingenting har skjedd siden det, annet enn at spontanengelsken har blitt noe mer flytende og litt mindre ’polite’. Men: Ikke alle kan skryte på seg å ha blitt slått ned og forsøkt (han lyktes ikke) ranet andre dagen i et annet land, men en god historie blir det.

Det kan jo også kjapt nevnes at jeg på semesterutveksling i Japan fikk en knyttneve i ryggen, fordi jeg hadde snakket for høyt på toget, det var visst uhøflig når man var utlending. I en bisetning kan det da også fortelles at en full japaner begynte å dyrke meg ved å beføle mitt ansikt da han fant ut at jeg var nordmann og ikke amerikaner, dette da i Hiroshima.

På vei til mitt første ANSA UK arrangement ble jeg også forsøkt svindlet av transport of Londons tjenestemenn som hevdet en to timers togtur fra London til Bristol ville koste meg 125£, da den kostet 35£ på nettet. Det er i situasjoner som dette at det er greit å vite at man har et nettverk rundt seg, både i andre norske studenter, ANSA sentralt, ambassaden og sjømannskirken. Disse er numre som er greit å notere seg.

På den annen side har jeg hatt gleden av å møte mange store personligheter, deriblant fredsforskerens far, Johan Galtung både i London og Japan, hvor jeg i Japan hadde æren av å pakke sammen boksalget hans og bære kofferten hans til døren. Etter å ha tilbrakt over to år utenlands, både i Storbritannia og Japan, innser jeg at de studenter som velger å reise ut, uavhengig av land og kultur, er en egen art. Dette er venner og bekjente som har gitt så mange gode stunder at de knapt kan beskrives her, og en gjeng som ganske sikkert vil bli fremtidens nye personligheter.

På det politiske planet har ANSA Sentralt har jobbet aktivt for å få inn våre prioriterte toppsaker i Stortingsmeldingen om Internasjonalisering av Utdanning. Dessverre, ikke bare for ANSA, men også for store deler av norsk akademia, har stortingsmeldingen produsert lite annet enn døde trær og bortkastet blekk. Forhåpentligvis vil neste stortingsperiode vise seg lysere for oss utenlandsstudenter, i mellomtiden jobber ANSAs hovedstyre og nyvalgt president Karoline Myklebust for alle utenlandsstudenters interesse.

Det vi ser klart er at jo flere medlemmer ANSA har dess mer politisk gjennomslagskraft har vi. Ikke alle som reiser ut er interessert i å møte nordmenn, det er helt forståelig, men ANSA er her, både for de som er nye, og de som har vært her lenge, medlem eller ikke. Det er derfor bare å ta kontakt, enten man får en knyttneve i ryggen, et hyggelig møte, eller ønsker å engasjere seg for studentenes sak. Vi lytter mer en gjerne. På vegene av ANSA UK ønsker jeg dere et fantastisk år i UK, og andre steder vinden måtte føre dere.

Med vennlig hilsen,
Sebastian O. Villyn,
Landsleder i ANSA UK