The Prostitute...

Jeg sitter her og tenker gjennom historier som har satt seg iløpet av de siste årene. Ikke alle selverfart. Historier om venner og deres ville påfunn. Historier om professorer, og komplett fremmede. Og, glassvegger vi alle har løpt inn i. Det er mye jeg har vært igjennom de siste årene som gjør at jeg føler meg fortjent til mitt kallenavn som ble gitt meg første året på universitetet i London. The Prostitute. Likeledes er det mange andre navn jeg sikkert kunne ha tatt til meg gjennom årenes løp. Lucky Bastard springer fort til minnet.

The Prostitute er vel kanskje å ta litt hardt i, eskorte eller vert er kanskje mer passende. I Japan kunne jeg nok ha tjent en formue. Hadde jeg fått 1000 yen for hvert bilde tatt av meg med en japaner ville jeg hatt råd til en middels billig bil. Jeg skulle nok ha satset på å være vert. Da prater du meg japanske damer, muligens menn, de skjønner ikke et ord av hva du sier, og du forstår ikke dem, men du holder dem med selskap på klubber og får penger for det. Ikke ille. Og vandrer man frem og tilbake i Shibuya crossing nok ganger kan man sikre seg en midlertidig modellkarriere. Sannheten er vel at det har blitt heller lite penger ut av det, dog jeg i Toulouse fikk €0.50 av en kar som kløyp meg i baken. Alle monner drar.

Det minner meg om en jente på videregående som alltid skulle stikke fingeren sin opp i rumpen på folk, uten noe forvarsel eller spesiell anledning. Jeg tok jo selvfølgelig igjen. Heller uheldig. Jeg hadde jo helt glemt at onsdag var hennes komando-dag, og hun gikk i lårkort skjørt. Forøvrig samme jente som noe senere feiret bursdagen sin på et utested i Oslo, en uterestaurant på tre plan, hvor vi satt på den tredje, og hun drar ned strømpebuksen, løfter skjørtet, glir sakte ned mellom bordet og trebenken og begynner å lette på trykket. "Hva faen er det du gjør" utbryter hennes vennine ved siden av, "du tisser på vesken min, og det sitter folk under oss." Hvorpå hennes venninne svarer, "Jeg gidder ikke gå helt ned for å gå på do når jeg kan gjøre det her. Jeg er ferdig uansett nå." Så smilte hun og fortsatte samtalen hun egentlig ikke hadde stoppet. Eller om min andre klassvenninne som i full lykkerus skrævet villig og stappet en halvgrillet grillpølse opp i dåsa uten noen spesiell foranledning. Hun ble senere kjent som fessa. Nok om det.

Heldigvis møte man mennesker gjennom livet som veileder og rettleder. Som min amerikanske lærer i Japan, profsssor Scott, (forøvrig vokst opp i et godt øvre middelklasse hjem i New York og putet i public school: "What where they thinking. My parents. Well, I survived. barely."), som hadde svært stor tro på sine studenter.
Professor: "It is true. I can´t make this up." Slik startet timen.
Hvorpå verdens mest irriterende, smiskende, selvfremmende og sosialt tilbakestående amerikaner svarer tilbake,
Smartass: "Sure you could."
Og læreren som fortsetter.
Professor: "But I couldn´t. See, you can't make this up. Or, well...yeees, we could. We are all intelligent people. That's why we are here. Because we are intelligent. Perhaps not as intelligent as the person we see at the movie here - who by the way happens to be a very good friend of mine...mmm..very good friend. Very interesting guy, very smart. Yes, we are good friends. He lives in Spain. Could you live in Spain? Or just vacation? I´m sure one could live in Spain."
Smartass: "I don´t think you could live in Spain."
Professor: "Sure you could. Good weather."
Smartass: "Yes."
Professor: "Not like here."
Smartass: "No."
Professor: "Yes. We are all intelligent people. that's why we are here. You should not listen to me. Go out, explore Japan."

Han hadde jeg i tre fag. Det var det han sa hver time. Det og hvor uhelding det var at KIA, bilmerket, het KIA. "Killed in Action, what where they thinking?" Hmmm, vill gjettning, kanskje de ikke hadde måttet gjennomgå traumene av New York public school education? Det var slik jeg fikk tre A'er i Japan.